I dag er det 100 dager siden de rødgrønne partiene vant valget og banet vei for Jonas Gahr Støre som landets statsminister.

Det har vært en periode hvor det største regjeringspartiet har spist mange kameler, og gjennomført vedtak som minner mer om Norge anno 1950 enn en fremtidsvisjon for 2050:

  • Regjeringen vil tvinge frem en akterutseilt lærerskole på Nesna mot rådene til fagfolkene.
  • Regjeringen gjenopprette nedlagte domstoler og vender det døve øret til juridisk ekspertise.
  • Regjeringen åpner for å bruke en halv milliard kroner på å lage tre fylkesrådhus med noen få mils mellomrom.
  • Regjeringen vil forby nye private videregående skoler med eksempelvis spesialisering innenfor realfag.

Jeg nekter å tro at Jonas Gahr Støre innerst inne er imot en region- og domstolsreform som rasjonaliserer og effektiviserer offentlig ressursbruk.

Like oppsiktsvekkende vil det være om han mener at det er fornuftig å bygge opp igjen en nedlagt lærerskole og tvinge høyskolesystemet til å opprette en skole som ble vedtatt nedlagt fordi svært få ville bo på Nesna.

Nå forsøker Viken å få 440 millioner kroner fra staten for å finansiere sitt bakstreverske forslag om å bygge opp igjen tre fylkesadministrasjoner og tre rådhus innenfor en drøy times kjøring, der innbyggerne på Geilo får like lang kjørevei til Drammen som til alternativet Sandvika.

Det må regjeringen si nei til. Hvis Viken skal kaste bort en halv milliard, så må fylket og fylkets innbyggerne ta konsekvensen i form av dårligere tjenester og ikke sende regningen til oss andre.

Dette er blanke seiere for Senterpartiet, og når bøndene ville ha mer penger, stod Sp-statsrådene klar med pengesekken.

SV har fått godt betalt på områder som skjerpet skatt og kampen mot private alternativer til offentlige velferdstjenester.

Problemet for Jonas Gahr Støre, som alle statsministre, er at de hurtig blir oppspist av dagens små og store problemer og andre partiers markeringsbehov. Det er fristende og lett å bli en slags superstatsforvalter, i stedet for en fremtidsrettet og visjonær kraft som drar landet fremover.

Hvis jeg skal bruke to ord på Jonas Gahr Støres første 100 dager etter valgseieren, så er det uheldig og uforberedt.

Uheldig fordi han må bruke mye kraft på problemer som har oppstått, i første omgang pandemien og strømprisene.

Uforberedt fordi regjeringen på noen områder virker så overbevist av sine egen retorikk før valget, at de virker oppriktig forbauset over at det ikke er så lett å få ned strømprisene eller lage en lønnsordning som virkelig får bedriftene til å avbryte permittering og holde folk på jobb.

Tidligere statsminister Erna Solberg går inn i historiebøkene som den lengst sittende Høyre-statsministeren etter krigen, og med stor personlig ære for at fire borgerlige partier regjerte i åtte år uten alvorlige regjeringskriser.

Bare Høyre var konsekvent for å sitte i en borgerlig regjering hele perioden, mens Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre bidro til at det var fire ulike regjeringskoalisjoner i den samme perioden.

Kostnaden er at Høyre etter hvert ble et styringsparti, men med et uklart budskap om hvor partiet egentlig ville styre.

Arbeiderpartiets leder tatt de første skrittene inn på den samme veien de første 100 dagene etter valget.

Det er vanskelig å se de blanke seirene for det tidligere pragmatiske styringspartiet som har historikk for å ta tøffe beslutninger når de er nødvendige. Med dagens rødgrønne flertall må Arbeiderpartiet ta rollen og stå opp for rasjonell og effektiv styring, og være en garantist for norsk blandingsøkonomi der privat næringsliv fungerer side om side med en effektiv offentlig sektor.

Arbeiderpartiet var for en kommune- og fylkesreform, men snudde på oppløpssiden og må nå forvalte gjenopprettelsen av et fylke med færre innbyggere enn en vanlig by (Finnmark) og bruke 440 millioner kroner på å snu utviklingen i Viken.

I valgkampen var det effektiv retorikk å snakke om «de rike» vrs «vanlige folk», og det ble skapt en forståelse av at økonomisk ulikhet er et stort problem i et av verdens mest økonomisk utjevnede land.

Nå som valget er over, er det tid for å orientere seg tilbake til virkeligheten.

Hvis Jonas Gahr Støre ser seg selv i speilet, så ser han en formuende person som er uvanlig på mange måter - både av bakgrunn og utdannelse. I det virkelige liv er det folk med formuer som eier og oppretter lønnsomme arbeidsplasser der verdiskapingen skjer både blant vanlige folk og uvanlige folk.

Det er jo ikke rikdom som er problemet, men fattigdom.

Arbeiderparti-leder og statsminister Jonas Gahr Støre kan feire jul etter en høst der han har dannet regjering og forhandlet frem en politisk plattform og en forståelse med SV som sikret flertall for statsbudsjettet. Det er ikke så verst etter en valgseier uten et klart flertallsalternativ.

Om han vil eller ikke, så vil strømpriser, vaksinering og koronapandemien ta mye kraft også etter nyttår. Normalen er å bli styrt av begivenhetene, snarere enn å styre det som skjer.

Denne uken ble Kåre Willoch stedt til hvile. Hans politiske ettermæle er at han liberaliserte Norge, kuttet skattene, slapp fri boligmarkedet og åpnet for at vi fikk butikker med lengre åpningstid og flere radio- og fjernsynskanaler, for å nevne noen eksempler på reformer som aldri vil bli omgjort.

Les også

Willoch lever, Høyre er steindødt

Jonas Gahr Støre ønsker neppe å bli husket som Ap-lederen som forvaltet politiske seire for Senterpartiet og SV. Men for å få det som man vil, må man vite hva man vil.

Og der står spørsmålet etter 100 dager: Hva ønsker Jonas Gahr Støre som sitt ettermæle når han en eller annen gang går av som statsminister.