Gå til sidens hovedinnhold

17. mai er ikke dagen å være hver for seg

Tomme gater og torg skulle være et engangstilfelle.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Drammens Tidende)

At den storstilte 17. mai-feiringen slik vi kjenner, ble avlyst og flyttet inn i hver vår private kohort der vi i stedet samles oss foran TV-skjermen, skulle tilhøre 2020, og neste år ville alt være som normalt.

Men her er vi igjen. Med enda strengere regler enn i fjor.

For ungene blir det enda et år uten tradisjonell 17. mai. Årets andreklassinger er kullet som fortsatt ikke har gått i barnetog. Og det store dilemmaet kunne ikke vært kjipere: Kosebukse eller bunad? Vi får ikke engang vite når og hvor korpsene skal spille, i frykt for store folkeansamlinger og økt smittespredning. I Drammen er det lov å samle ti personer, inkludert egen husholdning. Men det er visst best å holde seg hjemme, ifølge fagekspertene. Hver for oss, inne i våre egne hus og hager.

Les også: 17. mai er vi så glad i, selv om vi i år som i fjor må feire litt annerledes

Ingenting strider mer med det nasjonaldagen skal være. For 17. mai er ikke dagen å være hver for seg, den er dagen for å være sammen – alle sammen. 17. mai er feiringen av det vi har felles, av verdier, symboler, tradisjoner og minner. Det er dagen der barndomsminner skapes og huskes til evig tid. Der lykken over å få spise så mye is du vil overstiger smerten fra gnagsåret fra de nye skoene. Og barndommens høye forventninger etter hvert erstattes av de voksnes mer overbærende «det er jo først og fremst barnas dag».

Det kunne jo vært fristende å benyttet fridagen til å ligge på sofaen og sett på Netflix. Men dette er den dagen i året hvor de aller aller fleste av oss møter opp, unge som gamle, i by og bygd, og med alle mulige bakgrunner. Vi stryker bunadsskjorter og grer håret, baker kaker og synger med på «Ja, vi elsker». Fordi det forventes av oss – av fellesskapet. Vi velger å være en del av det på dager som denne, og vi inviteres med.

Vi-et er kanskje aldri så sterkt som på akkurat 17. mai. Det er utrolig fint, og noe vi må holde fast ved til tross for at de tradisjonelle fellesmarkeringene, de lange barnetogene og folkemassene uteblir.

Et folketomt Bragernes torg er et nitrist syn. Det skjærer i hjertet når vi vet hvor fantastisk det kunne vært.

Samtidig viste fjorårets feiring at folk er flinke til å finne kreative løsninger. Drammens Tidende møtte blant annet Stine Sveina-Nilsen som inviterte tantebarna på sekkeløp og is-bonanza i egen hage som plaster på såret. I år gjentas suksessen med bil- og båtkortesjer, og i Drammen forsøker kommunen gjennom sine direktesendinger å skape følelsen av samhold som hører dagen til.

Ikke minst er det flott å se at barnehager og skoler rundt om i regionen har gjort alt de kan for å bygge stolthet og bevissthet rundt nasjonaldagen. Som gjennom korpsmusikk, potetløp og barnetog i egen skolegård, bidrar til å skape gode 17. mai-minner for fremtiden, tross koronaen.

Les mer fra Norsk debatt her

Det er gjennom minner og symboler vi samles på nasjonaldagen – minner og forventninger som til sammen gir innhold til de store ordene vi feirer: Frihet, sjølråderett, ytringsfrihet og demokrati.

Men 17. mai-feiringen må for all del ikke bli en privat affære. Vi trenger å samles fysisk, i gater og på torg. Å føle at vi alle er sammen. At vi pynter oss til ære for nasjonens bursdag. Og for å vise at vi er et vi.

Så av med kosebuksa, og på med finstasen! Hipp, hipp, hipp, hurra og gratulerer med dagen!

Kommentarer til denne saken