(Nordnorsk debatt)

De siste ukene har Nordlys intervjuet mange av de overlevende etter terroren på Utøya for 10 år siden.

Det de forteller gjør sterkt inntrykk. De forteller om sine egne arr, om sårene på kropp og sjel, savnet av døde kamerater, men fremfor alt skildrer de det som har blitt et gapende sår på den norske samfunnskroppen. Med skader som langt fra er leget.

Ikke bare på grunn av terroren alene, og de 69 døde ungdommene på Utøya. Men på grunn av hvordan historien om terrorens opphav og terroristens morderiske univers av ideer er forvaltet i den felles norske offentligheten i alle disse årene som har gått.

Spørsmålet vi må stille oss er om vi som samfunn har sett bort? Har vi gjort det fordi det vi har sett i speilet, er for vanskelig å bære for oss?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De overlevende i AUF har nå blitt voksne menn og voksne kvinner. I 10 år har de båret på en følelse av å være forlatt, overlatt til seg selv, og et oppgjør som de hadde håpet skulle komme, men som aldri kom.

Den offentlige samtalen har i stor grad vært preget av angst for å politisere 22. juli. Men er det ikke nettopp det som er nødvendig? At 22. juli i større grad må politiseres - selv om det blir smertefullt?

22. juli bør ikke gå inn i historiebøkene som noe annet enn det det var; et politisk attentat, et massedrap utført som angrep på et politisk parti, en politisk ungdomsbevegelse. På Arbeiderpartiet og AUF.

At terroren ikke har blitt behandlet så nakent og ærlig som den burde, har ført til at de overlevende som Nordlys har intervjuet, kjenner på avmakt, bitterhet og sinne. Som Viljar Hansen sier, «det var vi som skulle vise forståelse, det var vi som ikke skulle bli sint. Vi skulle ikke gjøre dette til politikk».

Det som går igjen i intervjuene i Nordlys er følelsen av svik. Det fører igjen til et ubehagelig spørsmål: Hvorfor har vi tillatt at disse unge menneskene står alene og forsvarer behovet for et minnesmerke, mens Erna Solbergs statsråder løper fra ansvaret og er fraværende?

Her er det dyp og plagsom, nærgående symbolikk. Det var ungdom fra alle fylker, fra mange kommuner som døde. Det var pårørende over hele landet som gråt. Som fortsatt kjenner på savn. At et nasjonalt minnesmerke fremdeles ikke er på plass, er intet mindre enn en skandale.

De overlevendes sinne er også knyttet til et annet dilemma: De savner et oppgjør med kreftene som ledet fram til 22. juli. De perverse tankene Breivik bar på, er langt vanligere enn vi ønsket å tro for 10 år siden. Daglig ser vi samme type hets og hat leve i de sosiale mediene og i kommentarfeltene. Det er et hat som ofte er rettet mot, ja, fortsatt mot Arbeiderpartiet.

Bare 75 år etter nazistenes herjinger under krigen finnes det fortsatt ganske mange i Norge med tanker som er nært beslektet med totalitær vold. Det starter med harde ord i et kommentarfelt. Og bare ord blir hverdagslige nok, kan det bli til handling.

For få dager siden så vi det blinde hatet i hvitøyet igjen, i noen korte men skremmende sekvenser hos NRK Brennpunkt. De hadde intervjuet den radikaliserte Philip Manshaus på fengselscellen.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Historien om 22. juli inneholder flere paradokser. Det største er at AUF har tatt Utøya tilbake, mens resten av Norge ikke engang har klart å samle seg om et minnesmerke for de som falt for kulene. Det styrker den vonde følelsen ofrene har av å kjempe alene, av å være forlatt.

De har blitt ignorert, overlatt til psykologer, utslitte fastleger, og trange budsjetter i primærhelsetjenesten.

De som opplevde 22. juli har selv brukt de talerstolene som har vært tilgjengelige, for å advare og ikke glemme. Det er alle oss andre de nå snakker til. Meningsbærere, opinionsdannere, sentrale politikere. De som skulle gått opp på den samme talerstolen og sagt tydelig fra med brodd mot hatet, det ekstreme som sakte men sikkert «normaliseres».

Lederen av Unge Venstre, Sondre Hansmark, har bedt om unnskyldning. Det er kanskje for lite og for seint, men det er på tide. Og det er forbilledlig gjort av ham. Han burde fått følge av mange flere.

De nordmenn som ble drept av nazistene har aldri blitt hånet. Heller ikke de som ble påført mentale og fysiske sår. Vi bør behandle 22. juli-ofrene med den samme verdighet.