Gå til sidens hovedinnhold

22. juli: Har FrP et ansvar?

22. juli «politiseres»? Som om ikke 22. juli i sin helhet handler om politikk.

Det skulle ta 10 år. Noen kom dessverre i skade for å kalle det et «jubileum», men oppgjøret måtte komme. Det politiske oppgjøret. Som kom rundt markeringa av datoen – 10 år siden 22. juli 2011.

AUF vil ha et oppgjør med det høyreekstreme tankegodset. Og Fremskrittspartiet føler seg tråkka på tærne. Begge reaksjonene er forståelige.

AUF ser – i likhet med alle andre som vil se – at tankegodset Anders Behring Breivik bringer til torgs lever i beste velgående. Hatet har ikke blitt mindre i kommentarfeltene etter 22. juli. Det motsatte har skjedd. Jeg har selvfølgelig ingen fasit. Men det er god grunn til å anta at det er flere i dag enn i 2011 som mener at Arbeiderpartiet er medlem av en slags hemmelig liga som vil islamisere Europa.

Foruten Arbeiderpartiet, består alliansen av jøder og kommunister og … folk som, uten å tørre å si det, arbeider for at Europa skal bli Eurabia. Europa, et kontinent innlemma i Den islamske staten.

For folk flest er denne konspirasjonsteorien hinsides enhver fornuft. Men det er noen som tror på den. Og sannsynligheten taler dessverre for at det i dag er flere som befinner seg i dette ekkokammeret enn for 10 år siden. De hører på hverandre. Og bare på hverandre. Alle som mener noe annet, er «svikere».

Har Fremskrittspartiet et særlig ansvar? Ja, de har nok det. Partiet kunne selvfølgelig ikke vite hva som skulle skje 22. juli 2011, da terroristen noen år i fortid meldte seg inn i partiets ungdomsorganisasjon. Samtidig må partiet ta inn over seg: Det var ikke tilfeldig at han valgte FrpU – ikke for eksempel AUF eller Rød Ungdom.

Når han lette etter meningsfeller, fant han dem på ytre høyre fløy i det norske politiske landskapet. Hvem befinner seg der? Fremskrittspartiet. Var det tilfeldig at Anders Behring Breivik gikk til angrep på AUF-ungdommen, ikke ungdommene i FrpU? Dumt spørsmål.

Betyr dette at Fremskrittspartiet skal limes til terroren i regjeringskvartalet og på Utøya? Nei, absolutt ikke.

Men har Fremskrittspartiet et særlig ansvar for å ta avstand fra terroristens handlinger og hans tankegods? Svaret er ja, så absolutt. For han – «en av oss» - er dessverre på ingen måter aleine. Og da kommer vi til det høyreekstreme «baklandet».

På ytre høyre har vi nå i det minste tre markante aktører. Resett, Document og Rights. De samler titusenvis av innvandringsfiendtlige og høyreekstreme lesere. Redaktørene Helge Lurås, Hans Rustad og Hege Storhaug er erfarne journalister. De veit hvor grensa går – og unngår behendig formuleringer som eksempelvis vil komme i konflikt med rasismeparagrafen.

Men de har dette til felles: De reagerer aldri på kommentarer i deres kommentarfelt som åpenbart er sendt av folk som deler Anders Behring Breiviks tankegods. Når så du en av dem svare i sine kommentarfelt: «Det er greit nok, NN … Men dette er å gå alt for langt.»

Det forekommer ikke.

Og det er her Fremskrittspartiets ansvar kommer inn i bildet. Enkel illustrasjon: Hege Storhaug deltar i kampanjen for å få Carl I. Hagen inn på Stortinget, fra et i utgangspunktet håpløst ståsted på Fremskrittspartiets liste i Oppland. Det faktum at Carl I. Hagen representerer ytre høyre i innvandringspolitikken og i debatten om «snikislamisering», tør være kjent.

Fremskrittspartiet har ikke ansvar for terrorhandlingene 22. juli. Ikke på noe vis. Men partiet har et glassklart ansvar for å rydde i det som ganske opplagt er partiets omland. Anders Behring Breiviks tilhengere stemmer ikke på Jonas Gahr Støre. Når de velger stemmeseddel, vil mange av dem velge Sylvi Listhaug.

Dette må Fremskrittspartiets leder ta inn over seg. Og si klart i fra. Taper hun noen stemmer på det? Ja. Det er like fullt hennes fordømte plikt.