Gå til sidens hovedinnhold

22. juli: Snorre Valens brannfakkel

Han legger ingen ting i mellom. Her får de gjennomgå – Resett, Human Rights Service, Document – og Fremskrittspartiet. Hvor ligger ansvaret for terrorhandlingene 22. juli?

Snorre Valen, tidligere nestleder i SV, tar utgangspunkt i sitt ungdommelige syn på Arbeiderpartiet. Medlemmene i SUF/AKP(m-l) (forløperen til Rødt) og medlemmene i hans egen bevegelse, SV/SU, betrakta alltid Arbeiderpartiet og AUF som «døvt». De hadde riktig nok makta, men det skjedde jo aldri noe i maktas korridorer! Ungdommen ytterst til venstre ropte på action, ikke på nok en NOU.

Så hvordan kunne det ha seg, at da en høyreekstremist gikk til aksjon – så var det nettopp mot Arbeiderpartiet og dets ungdomsorganisasjon?

Det kunne være fristende å svare med Bob Dylan – the answer is blowing in the wind. Men så enkelt er det ikke. For ytre høyre er alt som befinner seg mellom Arbeiderpartiet og Rødt en gjeng «kulturmarxister». Svikere. Og hvem er den største svikeren av dem alle? Arbeiderpartiet, selvfølgelig – fordi de som regel har makta her i landet.

«Utyøyakortet» handler mye om selve ordet – om å dra trumfesset. Den som sier at man faktisk befant seg i kuleregnet på Utøya har liksom lagt all debatt død. Men sånn er det ikke, ifølge Snorre Valen. Det er omvendt. Det er AUF som har blitt knebla.

I anstrengelsene for å vise at her i landet er det lov å ha «avvikende meninger», er krefter som ga næring til Anders Behring Breivik blitt belønna med Fritt Ord-stipendium og statsstøtte til stadig mer høyreekstreme blogger.

Og Snorre Valen stopper på ingen måte ved Resett, Document og Human Right Service – der hatet og konspirasjonsteoriene uomtvistelig flommer over i kommentarfeltene. Valen stanser først opp ved Carl H. Hagen: «Ikke alle muslimer er terrorister, men nesten alle terrorister er muslimer.»

Hagen skulle seinere få støtte av partileder i Siv Jensen, og fra nestleder Per Sandberg – til og med fra Stortingets talerstol: «Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, er det til de grader Arbeiderpartiet.»

Det toppa seg da FrPs nåværende leder Sylvi Listhaug la ut denne meldinga på Facebook: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. LIK OG DEL.»

Enda verre vil mange mene, da Høyres velfriserte Jan Tore Sanner presterte dette: «Det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal trekke 22. juli-kortet.»

De har alle beklagd i ettertid, noen mer helhjerta enn andre – for å si det veldig forsiktig. Men jeg oppfatter Snorre Valens poeng i tråd med ordtaket «det hjertet er fullt av, renner munnen over med».

Valen skyter med kikkertsikte, og treffer presseforbundets tidligere leder Per Edgar Kokkvold midt i solar plexus for å ha sag at «22. juli sier ikke noe som helst om Norge». Lederskribenten i Dagens Næringsliv «står i ettertid fram som den aller mest tonedøve i hylekoret fra høsten 2011».

Noen vil så gjerne tilbake til «sånn som det var før», mener Snorre Valen – «men det er ikke mulig». Ikke etter 22. juli. Bomba mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya har definert ikke bare én generasjon, men et helt samfunn. Hele Norge. For all framtid.

I forkant av at jeg i dag har lest «Utøyakortet», hørte jeg i natt på NRKs seks timer lange podcast «22. juli – hele historien». Fredag i forrige uke så jeg Brennpunkt-serien om Philip Manshaus. Det går en rød tråd her, mener Valen – fra Utøya til Christ Church på New Zealand til Al-Noor-moskeen i Bærum. Også til islamist-angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo of rockeklubben Bataclan i Paris.

Noen mener at det er AUF som truer ytringsfriheten ved «å trekke Utøyakortet». Snorre Valen kunne ikke vært mer uenig. For hvis noen mista ytringsfriheten 22. juli, må det vel være menneskene terroristen stoppa munnen på – en gang for alle, denne lengste fredagen i norsk historie?

SNORRE VALEN

Utøyakortet

Cappelen Damm