Gå til sidens hovedinnhold

80 år siden angrepet på Sovjet: Krigssporene i Forbundsdagen

For 80 år siden gikk tyskerne til angrep på Sovjet. Fortsatt er Berlin full av godt synlige minner om en tapt krig.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Rett foran selve varemerket for Berlin og det gjenforente Tyskland - Brandenburger Tor - står det et digert krigsmonument omgitt av kanoner og to tanks. Den som går nærmere, får øye på sigd, stjerne og kyrrilske inskripsjoner med referanse til «Den store fedrelandskrigen 1941-45».

Bare et par hundre meter unna ligger Riksdagsbygningen. Også den byr på håndfaste minner om den tapte krigen.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Angrepet

«Barbarossa» var kodenavnet for Hitlers brudd på avtalen med Josef Stalin om at de to diktatorene ikke skulle angripe hverandre. Om morgenen den 22. juni 1941 veltet enorme styrker fra Wehrmacht inn over den sovjetisk besatte delen av Polen og slo seg videre mot Baltikum, Hviterussland og Ukraina.

Planen var å innta Moskva og underkaste seg den enorme republikken i løpet av 17 uker.

Det militære eventyret endte i et tysk mareritt. Men for sovjeterne var konsekvensene mye verre. De totale tapene gjøres opp til over 26 millioner menneskeliv - hvorav 15 millioner var sivilister. De materielle ødeleggelsene var enorme.

Tyskland og dets allierte mistet 5,2 millioner soldater.

Den første krigshøsten og vinteren ble nærmere tre millioner sovjetiske krigsfanger sultet i hjel. De omkom under katastrofale betingelser i leirer hvor alle livsnødvendigheter - mat inkludert - manglet.

Tidligere i uka reiste forbundspresident Frank-Walter Steinmeier til Sandbostel på Lüneburger Heide, der han deltok i en markering for 46.000 soldater som omkom der.

Les også: Champagne, sushi og milliarder: Mannen som snøt alle

Katastrofen

Men i dag blir 80-årsjubileet ikke markert av det offisielle Tyskland.

Unnskyldningen for å slå en strek over årsdagen er at Russland har okkupert Krim og deler av Øst-Ukraina. (Og tyskerne er som kjent ikke alene i den vestlige verden om å blande sammen historie med dagsaktuell politikk.)

Derfor tok Angela Merkel heller ikke denne gangen imot innbydelsen om å komme til Moskva på dagen.

I en tale tidligere i uka, snakket hun blant annet om hvilken forferdelig skam som hviler over den tyske nasjonen på grunn av det som skjedde. Hun gjentok noen av poengene i går, da Merkel ringte til Vladimir Putin for å markere at det er gått 80 år.

80.000 av den millionen med hviterussere, ukrainere og folk fra andre sovjetrepublikker som deltok i stormen mot Berlin, stupte i løpet av de siste meterne.

Kampene varte i 17 dager, og på tysk side var det gjerne pur unge gutter fra Hitlerjugend eller eldre menn fra «Folkestormen» som forsøkte å forsvare byen. Også 100.000 av dem falt, mens titusener av sivile ble ofre.

Overlevende kvinner i alle aldre ble utsatt for en bølge av massevoldtekter.

Les også: Ny utstilling i Berlin: Kultur-guruer var stor-nazister

Riksdagen

Et viktig mål var - innen Arbeidernes internasjonale kampdag - å få inntatt det aller viktigste symbolet på den tyske fascismen - nemlig Riksdagen i Tiergarten rett ved Brandenburger Tor.

Noen hundre SS-frivillige, deriblant også et par dusin nordmenn, bet seg fast. To, tre, fire - eller kanskje fem - tusen sovjetere skal ha mistet livet på den siste strekningen.

Overlevende rødegardister - som regel helt unge menn som var sjeleglade for å ha overlevd den brutale krigen - dekorerte veggene inne i Riksdagen.

Noen skrev navnet sitt med blått kritt. Andre brukte kullstift til å etterlate seg graffiti-tekster på nivå med de ekleste herretoaletter, som en historiker uttrykte det.

Her kan du lese flere innlegg av Asbjørn Svarstad

Totalt 12

Rundt omkring i Berlin ble det sommeren 1945 satt i gang med bygging av til dels enorme anlegg til minne om den sovjetiske seieren.

Da de vestallierte - etter seks ukers ventetid - fikk slippe inn i Berlin, var det allerede påbegynt et minnesmerke inne i den britiske sektoren og rett foran Brandenburger Tor, forøvrig med marmor og granitt fra ruinene av Hitlers rikskanselli.

Totalt ble det satt opp 12 større og mindre monumenter, fire-fem av dem i Vest-Berlin. Disse skulle ut over 50-tallet bli utsatt for sabotasje og forsøk på sprenging som protest mot ulike sovjetiske overgrep mot DDR-befolkningen.

Men da Muren falt, sto også de på vestsiden der fortsatt, og i traktaten om Tysklands gjenforening («4+2-avtalen») fra 1990 blir det uttrykkelig fastslått at alle slike monumenter - SAMT flere hundre sovjetiske krigskirkegårder spredd over hele det tidligere DDR - skal bevares for all fremtid.

Dette er forklaringen på at gjester i østtyske byer fortsatt støter på store - og fremmedartede - anlegg midt inne i små og større tettsteder.

Les også: De norske gatene - midt i en fransk åker

Ny Forbundsdag

Selve Riksdagen hadde vært utsatt for en omfattende brann i 1933 og var under krigen blitt grundig bombet. De siste dagenes voldsomme kamper etterlot også sine spor. Først utover på 50-tallet ble det skaffet penger til å sette bygget i stand.

Etter gjenforeningen, og fordi Berlin på nytt skulle bli tysk hovedstad, måtte parlamentsbygningen bygges opp igjen etter alle kunstens regler - og med kuppel på toppen.

Britiske Sir Norman Foster vant arkitektkonkurransen, og ble den som skulle forme den fremtidige «Forbundsdagen i Riksdagen».

Til sin store forundring fant arkitekten ut at skriften på veggen aldri var blitt fjernet. Bak gipsplater og trevegger dukket det frem store mengder graffiti fra 1945.

Norman Foster mente at tekstene var en del av Riksdagens historie, og derfor måtte bevares. Dermed ble veggene med påskrift konservert.

Les også: Adolfs OL-statuer blir på nytt gjenstand for munnhuggeri og oppbrakte debatter

Vulgært

Den russiske ambassadøren som ble invitert til en inspeksjon av de nyoppussede lokalene sammen med Forbundsdagens president, foreslo vennlig at tyskerne burde få fjernet en del av skriftene.

De var rett og slett for vulgære og/eller aggressive. Hans ønske skal ha blitt hørt, og det går også sterke rykter om en hemmelig «ryddeaksjon» der de andre smøreriene ble fjernet.

Da Audun Lysbakken - som den gangen var barne- og likestillingsminister - for åtte-ti år siden besøkte sin tyske kollega Kristina Schröder i Forbundsdagen, benyttet jeg anledningen til å få bli med ambassadør Sven Svedman en tur inn i Forbundsdagens aller helligste. Der ble det sågar ventetid - og mulighet for å fotografere.

Den konservative ministeren dukket opp og pekte hastig på de kyrilliske skriftene med en bemerkning som gjorde det klart at hun ikke hadde lyst til å komme nærmere inn på saken.

Les også: Jakten på SS-skatt og nazi-milliarder

«Museum»?

Flere kristeligdemokrater har siden Forbundsdagen i 1999 ble flyttet fra Bonn til Berlin ergret seg offentlig over graffitien - og spurt høyt og irritert om det virkelig er nødvendig å la parlamentsbygningen se ut som «et museum for kyrilliske bokstaver».

Ved krigsmonumentet i Tiergarten blir seieren over Nazi-Tyskland ettertrykkelig feiret den 1. mai hvert år. Ambassadørene fra tidligere sovjetrepublikker passer godt på at kransenedleggelsene deres ikke kolliderer med kolleger fra nasjoner som de i dag står på krigsfot med.

De siste årene har den regimetro motorsykkelbanden «Natt-Ulvene» gjerne tatt turen fra Moskva for å gjøre markeringene i Berlin godt synlige. Gatene omkring minnesmerket pleier å være fulle av feststemte russere i uniformer fra den gangen, ofte medbringende en liten plakat med bilde av en slektning som deltok i 1945.

Les også: Hvem vil bli Hitlers nabo?

Merkels graffiti

Men snart er det ingen tilbake av veteranene som tidligere var naturlige midtpunkt, der de stilte opp med uniform-brystet dekket av tapperhetsmedaljer.

En russisktalende guide i Forbundsdagen har på fritiden registrert 700 navn på veggene. Flere av dem som etterlot seg en underskrift i 1945, dukket de første årene etter gjenforeningen opp for å ta en kikk.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Ryktene vil ha det til at den som har adgang - og som kjenner veien - fortsatt kan finne noen riktig hatske hilsener til Adolf Hitler spesielt - og til tyskerne i sin alminnelighet. Men de er - som nevnt - godt gjemt.

Angela Merkel behersker russisk flytende og kan selv lese hva som står skrevet rundt omkring på veggene.

Ved siden av døra inn til kontoret hennes hos den kristeligdemokratiske fraksjonen, står det for eksempel at «enhver høster som han sår».