Møtet med sin egen dødelighet kan ha mange former.

Det skjer for eksempel slik: Klokken er ti en onsdag kveld i november. Jeg har besøkt faren min i Sandefjord. Det er vått og mørkt langs veien hjem. Det er like før Drammen. Jeg ligger i høyre fil på motorveien. Jeg kjører i 90 kilometer i timen. Sjåføren i bilen i venstre fil bestemmer seg plutselig for å gjøre noe dramatisk.

Han skifter brått fil uten å sjekke om det er klar bane. Jeg reagerer på rent instinkt. Hugger i bremsene. Unngår kollisjon med bare noen meter klaring. Jeg hiver etter pusten. En kollisjon i denne farten hadde jeg kanskje ikke overlevd.

Sjåføren i den andre bilen ser ikke hva som skjer. Han enser ikke skrekken i øynene mine. At jeg drar pusten fort inn. At dette kunne gått alvorlig galt.

Tre uker tidligere: Jeg er på hjerteavdelingen på Rikshospitalet i Oslo. Legen gir meg en digital boks som jeg skal ta med hjem. Hvis det plutselig skjer noe om natten, skal jeg sette tomlene på to poler, gjøre et opptak av hjerterytmen og trykke på send. Da går opptaket til sykehuset og legen kan finne ut hva som feiler meg.

Klokken er tre om natten: Jeg våkner av at hjertet banker unormalt fort. Jeg er gjennomsvett og engstelig. Jeg henter fram boksen, gjør opptak og trykker send. Nå begynner ting å skje imponerende raskt. De ringer etter kort tid fra Rikshospitalet og ber meg komme for å ta nye tester og diskutere hva som bør skje videre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er hjerteflimmer. Legen er ikke bekymret.

«Faren for hjerteinfarkt er veldig liten», sier han. Hjerteflimmer er en folkesykdom i Norge. De fleste av oss blir rammet med alderen. Hvis man ikke har annen sykdom skal dette være til å leve greit med.

I motbakkene kjenner jeg at noe er galt

En uke senere: Det er lørdag morgen og jeg har gledet meg til å sykle inn i marka for å plukke sopp. når jeg våkner kjenner jeg meg uggen. Hjertet slår litt raskere enn det burde. Men slikt har jeg opplevd før. Problemet pleier jo å gi seg ganske raskt. Noen timer senere sitter jeg på sykkelen på vei inn i marka. I motbakkene kjenner jeg at noe er galt. Kroppen er tom for krefter. Jeg må gå av sykkelen og leie den i oppoverbakkene.

Dette ligner jo ikke meg som pleier å være i god form.

Når jeg med mye strev og et åpenbart dårlig anlagt hjerte, kommer fram til mitt favorittsted i skogen, så er det eventyrlig mye sopp der. Det er traktkantareller så langt øye rekker og enda mer om jeg bare går litt lenger inn i skogen. Det går fint å bøye seg ned å plukke soppen, men når jeg reiser meg opp blir jeg litt svimmel.

Jeg holder på i to timer. Det blir en bra fangst. Men særlig smart er det ikke.

Når jeg kommer hjem er kroppen i ulage. Det er den også dagen etter, og dagen etter der.

Jeg føler meg sliten og begynner å lure på om dette er starten på resten av livet. Om de fleste ting jeg elsker av aktivitet nå plutselig skal bli veldig vanskelig å få til. Jeg kontakter fastlegen: «Kom hit med en gang», sier hun.

«Du vet at om du nå får vondt i brystet så må du ikke nøle med å ringe 113 og bli hentet med ambulanse», sier legen.

Da kommer tårene

«Jeg har ikke vondt i brystet», sier jeg. Men jeg er bekymret. Jeg kjenner på min egen dødelighet. Det er ingen god følelse. Nå må jeg skynde meg å være ærlig og si at det ikke skal så veldig mye til før jeg blir bekymret. Jeg har lang erfaring med å være bekymret for helsa, for ungene, for mye annet også. Kona pleier å si at jeg ofte er dødelig truet av forkjølelse, men at jeg pleier å være utenfor livsfare etter et kvarter.

Legen gir meg en hjertemedisin, en svak dose med betablokker som virker mot hjerteflimmer. Jeg tar en testpille på fredag. Det blir en strålende dag. Optimismen stiger. Lørdag morgen er det finere vær på Østlandet enn det har vært på flere uker. Jeg står opp før sju. Her skal det leves.

Sjelden har jeg hatt en større glede. Følelsen iler ned lang ryggraden som en bølge av fryd, en kraft som treffer pedalene og med imponerende lett pust tar jeg alle motbakkene på vei inn i marka. Klokka har så vidt passert åtte. Så tidlig har jeg aldri dratt på sopptur.

Jeg sykler gjennom grålyset som følger meg opp alle bakkene til jeg står på toppen av kneika. Brått kommer sola og varmen og treffer meg i ansiktet. Da kommer tårene. Dette øyeblikket vil jeg aldri glemme.

Les mer fra Norsk debatt