Gå til sidens hovedinnhold

Å parodiere nåtidens kongehus må føles som å spille triangel i Metallica

Det britiske kongehuset har beveget seg fra «Rule Britannia» til «Little Britain».

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

De europeiske kongehusene gikk fra å styre kloden til nasjonale samlingssymbol, og har endt opp som statssubsidierte realityserier. Men hoffleverandørene av pute-TV gir oss kvalitet og originalitet i hver bidige sesong. Intervjuet med Meghan og Harry er toppen av den flaue fyrstekaka. Uverdig sier gretne republikanere og rojalister.

Vi andre henter popcornet.

Folket sitter nå innestengt på andre året. Utenfor vinduene marinerer marsmåned landet i sludd og sørpe. På TV-skjermen maner en dyster svovelpredikant fra Rogaland frem pinslene som venter hvis vi et øyeblikk gir etter for livslysten.

Les også: Meghan og Harry-intervjuet: - Sjokkerende stor grad av narsissisme

Vi folder hendene, og ber om et lite solstreif gjennom skydekket. Og akkurat da – fra et sted høyt over oss vanlig dødelige – brer det solfylte California seg ut i stuene. Og dundrer inn en dose absurdkomikk så drøy at jeg verker i magemusklene dagesvis etterpå.

Inn i den rojale hage

I en slags Edens hage sitter milliardæren Oprah, og lytter med sjokkert andakt til lidelsesberetningen til sine to gjennomstylede millionærnaboer.

Heltinnen i dramaet er Meghan Markle. En uskyldsren afro-amerikaner som ble bragt til selvmordets rand av sjokket over at den britiske kongefamilien viste seg å være - hold deg fast - konservativ. En vanskjebne på linje med å bestille vinterferie på Finse for så utsettes for skrekksjokket av å være omgitt av store mengder snø.

Så avslører hun at disse rojale driver med rare rojalistiske ritualer. Blant annet synger de stadig vekk nasjonalsangen. Men det var ikke snakk om å lære bort teksten til Meghan. Den må være en statshemmelighet, antagelig nedlåst i Tower of London.

Dramaet topper seg da Meghan treffes med full kraft av det imperiets nedarvede rasisme. For mens hun går gravid blir svigers bekymret for at en farget mor kunne tenkes å fødes et farget barn. Nå har jo deler av Windsorslekten beskjeden kraniemøblering, noe ikke minst husbonden Harry eksemplifiserer.

Men jeg vil tro at kongefamilien skjønner at den enkleste måten å unngå fargede etterkommere er å unngå fargede ektefeller. Rojalrasistene valgte imidlertid en annen taktikk. De ønsket Meghan velkommen i familien, og ventet til svangerskapet før de begynte å jamre seg over melaninnivået i livmoren hennes. Jeg vet ikke hva planen deres var hvis ungen ble mørkere enn kledelig beige. Kanskje de skulle ringe plastikkirurgen til Michael Jackson.

I offentligheten tar ubegripelig mange paret alvorlig, og krenkes at vi ler av en lidende, suicidal, afro-amerikansk kvinne. Hun anses tydeligvis som et relevant eksempel på alt det afro-amerikanere, kvinner og psykisk syke har å slite med.

Les også: Ville lage hemmelig Hitler-by i Norge (+)

Meghan Markle kritiserer kongefamiliens opphøyde uangripelighet. Men samtidig krever hun selv en posisjon som er enda mer opphøyd og uangripelig. Og utrolig nok, hun får det. Det fikk TV-kjendisen Piers Morgan merke da han ble resolutt sparket for uærbødighet mot kvinnen som nå behandles som et helgenaktig offer.

For oss som sitter trygt på avstand hever dette krenkelseshysteriet komedien enda noen hakk.

Slik «Life of Brian» ble enda gøyalere av pietistene som demonstrerte utenfor kinoene.

Intervjuet er et høydepunkt i en slags realityindustri der aktører i og rundt kongehuset lever av sosialpornografisk utbretting. Det britiske kongehuset har beveget seg fra «Rule Britannia» til «Little Britain».

En gang forbilder

Det er en ekstremvariant av en generell utvikling i de europeiske kongehus, inkludert det norske.

Ved Magna Carta i 1215 begynte en lang prosess der den engelske kongemakten etterhvert ble fortrengt. Utover attenhundretallet, ble dronning Victoria redusert til symbolsk statsoverhode. Men hun var et usedvanlig kraftfullt symbol, som fikk sin tid oppkalt etter seg. Under Victoria fikk monarken hovedansvaret for statens public relations og skulle spre pomp og prakt for å styrke nasjonalfølelsen og respekt for øvrigheten.

Storbritannia var åpenbart forbildet ved reetableringen av Norges kongehus i 1905. Og for sikkerhets skyld valgte vi oss et kongepar fra Windsorslekten. Eller Fyrstehuset Sachsen-Coburg-Gotha som de kalte seg da (og frem til første verdenskrig da denne gjengen fant det taktisk å tone ned at de er tyskere).

Windsorslekten gjorde braksuksess på begge sider av Nordsjøen utover 1900-tallet. De behersket motsetningene i monarkrollen. Fjern, men samtidig nær. Fornem og opphøyet, men samtidig folkets uselviske tjener. Med noen velkjente unntak klarte de å holde private pinligheter ute av offentligheten. De folkekjære monarkene ble et nasjonalt lim på tvers av klasser og grupper.

Les også: Harry og Meghan: Når virkeligheten biter fiksjonen i halen

Gullalderen kom med annen verdenskrig da kongehuset i Storbritannia, og spesielt i Norge ble nasjonal motstandikoner. Ikke ufortjent. Men Haakons prisverdige avslag til nazistene, har senere ballet på seg til mytisk epos om den majestetiske motstanden som avgjørende for seieren. Nylig har NRK bygget ut myten med fiksjonen om at Haakon VII fikk en hjelpende hånd av svigerdatteren til å dytte Hitler i senk.

Spill for galleriet

Monarkiet er i seg selv fiksjon. Et teater. De kongelige skal gi folket en forestilling av overmenneskelighet og mystikk. Troverdigheten krever at monarken holder seg til rollen og at vi ikke ser bak sceneteppet.

Men nå har moderne medier og teknologi røsket ned sceneteppet og fratatt hoffet regien på showet. En prins med usunn ungdomsinteresse ville i gamle dager fått forgripe seg i fred, så lenge han viste dannet diskresjon.

I dag får han lyskasteren rett i skrittet.

Kongehusenes siste slektsledd mangler mange motivasjon og disiplin til å holde seg til rolle og manus. Som andre i sin generasjon setter de selvrealisering i sentrum. Da burde de jo forlate ensemblet. Men Harry og Märtha Louise blir i stedet stående på den kongelige scenen og drive støyende improvisasjonsteater med inviterte gjesteartister. Det alvorstunge dramaet har sklidd ut i farse. Men hvilken førsteklasses farse.

Det kongelige teateret må fortelle en oppbyggelig historie. Monarken skulle symbolisere nasjonalstaten og folket som fellesskap. Men nå anses idéene om separate land, folk og kultur som utdatert, rasistisk og høyreekstremt. De fleste norske politikere omtaler nasjonalstatene som roten til alt ondt, som skal røskes opp ved en ny global verdensorden. Og det blir neppe signet noen verdenskonge.

Uten nasjon finnes det ikke nasjonale prosjekter som gir det kongelige teater en historie å fortelle. Haakon VII og Olav V hadde det enklere på jobben; de skulle skape patriotisme for å bygge norsk næringsliv, infrastruktur og kultur. Harald får kun lov å ytre patriotisme på sportsstevner.

Som vi vet fra siste verdenskrig er det i krisetid kongehuset viser verdien. Men etter krigen har det vært kritisk krisemangel. Inntil i fjor. Nå er alle rammet av en dramatisk nedstengning av samfunnet, som vi ikke vet veien ut av. Kongehuset kunne bygget opp en følelse av felleskap, og støttet de som sliter i ensomhet. Men de har vært fraværende. I stedet har statsminister Solberg opphøyet seg til en myndig moderlig monark, som holder formanende og trøstende pressekonferanser uten politisk innhold. Erna har tatt jobben til Harald og Haakon og forlatt sin egen.

Les også: Heidi Weng vant tremila i Sveits etter sterk avslutning

I mangel på fornuftige gjøremål har de kongelige funnet på egne prosjekter basert på siste mote blant samfunnseliten.

Kongefamiliene har alltid tilhørt overklassen. Men tidligere var koblingen mindre synlig. Før dyrket fiffen diskresjon; for å skjerme privilegiene unngikk de politisk konfrontasjon. Det er det slutt på. Den økonomiske, kulturelle og akademiske eliten i Vesten blitt stadig mer moralsk og politisk ambisiøs. Det vokser frem et sekulært presteskap som åpent refser det ignorante, rasistiske og forurensende folkedypet. Selv lever eliten i monokulturelle luksus-enklaver, unntatt når de flyr verden rundt på konferanser for å redde miljøet.

Etablissementets dobbeltmoralisering har gitt en politisk rekyl som skapte president Trump og Brexit. Kongehus som ønsker se fremtiden bør selvsagt skygge langt unna den pågående klassekampen. Men ofte er fyrstefolket så preget av eliteboblen at de ikke skjønner hva som skjer utenfor. Det gjelder vårt eget kronprinspar som ikke ser ironien i at de som nasjonalstatens symbolfigurer reiser kloden rundt for å hylle globalisering. De forteller det norske folk at det egentlig ikke finnes noe norsk folk, og at folket som ikke finnes bør forbruke mindre. De utdefinerer sin rolle.

Det gjorde også Kong Harald i sin tale i 2016 der han sa at han ikke visst helt hva Norge var og hvilken nasjonalitet vi tilhører. Dette er mannen som har fått støpt sitt livsmotto «Alt for Norge» på mynter. Kong Harald tolker altså stillingsbeskrivelsen sin som «Alt for noe jeg ikke helt vet hva er». Det virker som Harald uten land har påtatt seg en krevende oppgave. Kanskje så krevende at han burde reflektere over yrkesvalget.

Og selvsagt er det våre favoritter Meghan og Harry som drar moralposeringen lengst ut i absurdtåka. Prins Harry har i fullt alvor fortalt folket at de må avvikle sitt «white privilege». En hvit prins, som bor i et slott belærer altså fotfolket om skadene ved deres privilegier. Enda godt at for eksempel arbeidsledige Ken, der han sitter ensom i trygdeleiligheten sin i Sheffield og spiser tomatbønner ut av boksen får vite at problemet hans er at han er en priviligert, rasistisk patriark.

Smakløst og tragisk, sier alle med et snev av anstendighet om slik nedlatenhet. Vi andre kan ikke si noe med kjeften full av popcorn.

Hemningsløs selvrealisering

Men noen lider av det kongelige tullballet. Frivillige komikere som mister levebrødet når prinsene insisterer på å komme ferdigparodiert. Mange av oss finner kronprinsen i Blackadder gestaltet av Hugh Laurie ustyrtelig morsom. Men sammenlignet med den ekte prins Harry blir Lauries tulleprins bortimot et jordnært arbeidsjern.

Les mer fra Norsk debatt her

Her hjemme selger prinsesse Märtha Louise billetter til sin hjemmesnekrede magiske verden av engler og snakkende døde. Etterhvert har hun toppet laget med en vassekte sjaman som renser vaginaer for restene av onde ånder. Prinsessens destillerte dilldall må vekke ambivalens i komikerkretser: «Kudos Martha, nå har du virkelig satt tiaraen din på verket, men tror du kanskje vi kan få en kvadratmilimeter borti hjørnet her til å drive satire på?».

Å parodiere nåtidens kongehus må føles som å spille triangel i Metallica.

Men det trenger ikke vi som koser oss med rojal pinlighumor bry oss om. Såfremt Ikea har kapasitet til å kjøre nattskift på putefabrikken, bør alle blåblodige og deres livsledsagere lære av Harry og Meghan:

Kjør gassen i bånn og gå for hemningsløs selvrealisering mens kameraet går! Så har deres undersåtter i det minste noe gøy å se på mens vi sitter innelåst og venter på at våre egne liv skal begynne igjen.

Kommentarer til denne saken