Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Bomullsbarn.
Et begrep som favner de barna som hører «Vær forsiktig!» omtrent like ofte som navnet sitt, gjerne i samme setning. Barn som raskt lærer seg å risikovurdere handlingene sine fordi det meste fremstår som ganske farlig. Det er hvert fall det de har hørt.
«Pass deg så du ikke faller og slår deg.»
«Ikke løp så fort.»
«Gå forsiktig ned trappa.»
«Ikke gå alene hjem.»
Velmente ord fra foreldre som bare vil barnets beste, at det ikke skal skade seg, at ingenting vondt skal skje dem.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Jeg vokste nok opp som et bomullsbarn. Lenge trodde jeg at det tilhørte sjeldenhetene å ikke bli kidnappet på vei hjem fra skolen dersom man ikke var påpasselig. Kidnapperen kunne være hvem som helst, og hvor som helst.
Som liten hadde jeg veldig god fantasi. Jeg har aldri hatt vanskelig for å forestille meg alt som kan gå galt - en egenskap jeg så absolutt fortsatt har som voksen.
Til gjengjeld har jeg aldri brukket noe. Aldri forstuet noe. Ikke engang blitt stukket av en veps.
Derfor er jeg nok også mye mer bekymret for at nettopp det skal skje, for jeg aner ikke hvor vondt det gjør - bare at jeg skal passe meg for at det skjer. Barn som blir pakket inn i bomull vil paradoksalt nok vokse opp til å bli mer bekymrede barn, enn barn som i praksis utsetter seg selv for mer fare.
De erfarer at å brekke et bein gjør vondt, men at det ikke betyr at de ikke kan gå på det igjen. Nå mener jeg ikke at man skal sitte stille å se på et barn som er i ferd med å løpe utfor et stup, men man trenger kanskje ikke å be et barn løpe saktere i en skolegård.
Les også: Nå er jeg dette: En kald, ufør kroniker
For farligere enn å falle, er å være redd for å falle. Det skal mye til for å bli lam av et fall, men det skal lite til for å bli handlingslammet av redsel.
Når bomullsbarnet har blitt voksent hører det ikke lenger foreldrenes stemme be det om å være forsiktig, men ens egen stemme som gjentar de samme ordene. Det har blitt en ryggmargrefleks å ta forholdsregler - å være forsiktig.
Det kan i verste fall gi et ganske begrenset liv. Du kan gå glipp av opplevelser du kanskje hadde elsket, ferdigheter du trodde du aldri kunne oppnå - bare fordi du er redd for å prøve. Risikovurderingen din blinker signalrødt.
Hva skal et bomullsbarn gjøre når det plutselig er voksent? Fortsette å pakke seg inn? Eller rulle forsiktig, lag for lag, slik at bomullen på sikt forsvinner helt?
Noen voksne er nødt til å falle. Igjen, og igjen, akkurat som barn. Fordi de gikk som stødige voksne da de skulle ha løpt rundt og erfart at det ikke er farlig å falle.
Derfor er det så fint at det finnes arenaer hvor voksne bomullsdotter kan utfolde seg og møte frykten - som i klatrehallen i Kabelvåg. Det er bra at det finnes aktiviteter som man som voksen kan starte med helt fra scratch. Hvor det ikke er et prestasjonsjag eller forbehold om forkunnskaper.
Bekymrede barn blir ofte engstelige voksne. Det er kjempeviktig med fritidsaktiviteter hvor barn får utfoldet seg og kjent på mestringsfølelse, men det behovet forsvinner ikke som voksen - spesielt ikke dersom behovet ikke ble dekket som barn.
Å støtte oppunder aktiviteter for voksne som klatring, teater, kor, dans og svømming, - organiserte aktiviteter som skaper et fellesskap er kjempepositivt for psyken, og derfor noe som burde trekkes frem som gode tiltak mot både ensomhet og psykiske utfordringer.
Jeg er i ferd med å komme meg ut av bomullsvatten. Noen ganger finner jeg en og annen lodott som minner meg på at jeg er helt uten beskyttelse, at bomullen er borte, og at det er farlig. En følelse av å ville pakke meg inn og ta litt avstand fra verden kan til tider lamme meg litt.
Verden er tross alt litt skummel. Mye kan gå galt, men som regel går det bra - og går det ikke bra så går det ofte bra det også.
Så, alle bomullsdotter der ute - ikke vær så forsiktig!