Vålerenga - Bodø/Glimt - 3. runde NM, NRK1 kl. 20.15

VÅLERENGA TAPER FOTBALLKAMPER, fansen raser og spillerne står som tente lys og ber om unnskyldning. Hvorfor det? Hvorfor bøye hodet for en gjeng som ikke evner å kjenne igjen fargene på drakta de håner?

Det å være fotballsupporter er stort sett lidelse, og holder du med Vålerenga bør du være kjent med den smerten.

Å skjelle ut laget i en tid som denne gjør situasjonen verre, ikke bedre.

Å være misfornøyd med prestasjon og resultat er greit, det er tribunens privilegium.

Sjikane er det ikke.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

HADDE VÅLERENGA SETT ut som et lag uten ryggrad - et lag som ikke gjør sitt beste, et lag som har gitt opp - da hadde det vært greit med langfingre og banneord fra tribunen. Blør du ikke for drakta har du ikke noe i drakta å gjøre. Det samme hadde vært tilfellet om VIF-gutta hadde brukt ei sommernatt til å gå på byen og ha nachspiel på Intility Arena.

Men Vålerenga er ikke der, per dato er Vålerenga at lag i betydelig trøbbel som kjemper til siste spark på ballen.

Er det noe som kjennetegner laget ut over dårlig forsvarsspill og manglende evner foran motstanderens mål, så er det akkurat det.

Dette er Nettavisens spaltister

DET ER NOE med lag som kjemper og gjør alt de kan, selv om de ikke lykkes. Da er det ikke håpløst. Da kan motgangen defineres gjennom fag. Vålerenga sitter ikke og skåter i den bakevja de har rodd seg inn i. De fighter for å komme ut av den.

Det har du sett flere ganger denne sesongen, i Drammen (0-3 til 2-3), i Aalesund (0-2 til 2-2), i Brumunddal (2-3 til 4-3) og nå sist mot Odd (0-1).

Det er ikke viljen eller innsatsen som er Vålerengas problem.

Det er marginer og det faktum at laget er mer sårbart enn noen kunne ane på forhånd.

DET SISTE ER Dag-Eilev Fagermos ansvar, men trenger han å bli æreskjelt for det? Å bli stilt til ansvar er greit, det er jobben hans. Kritikken kommer med territoriet. Bildene vi så etter tapet for Odd er imidlertid godt utenfor den kategorien.

Og bare så det er sagt, det er ikke et unntak det Vålerenga opplever denne sesongen.

Det er stort sett regelen.

Finnes det en gjenganger på hovedstadens østkant, så er det nedrykksspøkelset.

Her kan du lese flere kommentarer av MortenP

SIDEN ÅRTUSENSKIFTET HAR Vålerenga snakket om trofeer og Europa hver eneste vinter, og vunnet ett seriegull (2005) og en kongepokal (2008). Det er alt. Ut over det har klubben to sølv (2004, 2010) og to bronse (2006, 2020).

Vålerenga har spilt på det øverste nivået i 21 av de 22 sesongene på 2000-tallet (nivå to 2001), og gjennomsnittplasseringen på tabellen er sju.

Opp dit er det akkurat nå fem poeng.

Les også: Det tar på å ikke svare til forventningene

AT DET GJØR vondt er til å forstå, men medisinen på en nesten kronisk lidelse er ikke å æreskjelle et lag som de facto prøver uten å lykkes. Vålerenga, selv om det gjenstår 56 poeng å spille om, er per dato et lag i nedrykksstriden. Likevel ser de ikke ut som et.

Det er ikke bra bare så det er sagt, ambisjonene og forventningene er høyere enn som så.

Men det er heller ikke så dårlig som alle banneordene og enkelte langfingre skulle tilsi.