Den 16. desember skrev Elisabeth Tangen fra Unge Høyre et innlegg i Nettavisen hvor hun argumenterer mot aktiv dødshjelp.

I innlegget maler hun et bilde av aktiv dødshjelp og menneskeverd som motsetninger. Dette er en feilslått beskrivelse.

Les saken her: Vi må ha en ukomfortabel samtale om aktiv dødshjelp

Det handler om retten til å avslutte livet

Et av Tangens hovedargumenter er at samfunnet med dagens verdier ikke har plass til aktiv dødshjelp. Likevel trekker hun selv frem en undersøkelse fra Dagbladet som viser at tre av fire nordmenn er positive til å tillate aktiv dødshjelp. Her faller Tangens analyser på sin egen urimelighet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er ingen i debatten om aktiv dødshjelp som hevder at mennesker som ønsker å avslutte livet sitt er mindre verdt, eller at disse menneskene ikke er verdt å redde, slik Tangen påstår. Det handler derimot om å kjempe for hvert enkelt menneskes rett til å selv bestemme når de ønsker å avslutte livet sitt.

Når man tillater debatten om aktiv dødshjelp til å handle om hvorvidt et menneskes liv er verdt å leve, lar vi samfunnets moral styre over dypt personlige spørsmål for enkeltmennesker.

Aktiv dødshjelp er ikke frihetsinnskrenkende

Det er en feilslått beskrivelse at aktiv dødshjelp vil gjøre at vi aksepterer at noen er mindre verdt, eller at noen ikke har plass i samfunnet. Tvert imot vil aktiv dødshjelp gjøre at mennesker som lever sine siste dager med store smerter og høy usikkerhet, får en rett til å avslutte livet sitt på den måten de opplever som verdig.

Aktiv dødshjelp er ikke frihetsinnskrenkende, slik Tangen hevder. Det er en måte å gi et valg til mennesker som går inn i livets siste faser med store plager.

Les også: «Sporløst forsvunnet»: Nå søker hun asyl i Vesten

Samtidig er det viktig å ha tydelige regler for hvem som får tilbud om å benytte seg av ordningen, for å forhindre at den ikke misbrukes. Disse begrensningene er likevel ikke et godt argument mot aktiv dødshjelp. De som får tilbud er ofte mennesker som lider av plager som ikke kan lindres ved medisinsk behandling.

Når løsningen ikke er lindring og støtte

Over 90 prosent av de som ønsker aktiv dødshjelp begrunner det ikke med store smerter, men med tap av livskvalitet, selvstendighet og verdighet. Løsningen for disse menneskene er ikke alltid lindring og støtte. Noen ganger er det eneste ønsket til mennesker i slike situasjoner å få hjelp til å avslutte livet sitt på en fredelig og verdig måte.

En reell bekymring rundt aktiv dødshjelp er at flere som ikke egentlig fyller alle kravene, likevel får oppfylt ønsket sitt fordi de føler seg til bry for menneskene rundt dem. Dette er noe vi må ta på alvor, men jeg ønsker samtidig å problematisere hvor tungt dette skal veie i debatten om hvorvidt aktiv dødshjelp skal være et tilbud i utgangspunktet.

Selvbestemmelse over egen kropp er en verdi i seg selv

Når mennesker blir gitt mer frihet over eget liv, så fører ikke dette til mindre refleksjon. Erfaring viser tvert imot at mennesker som må ta valg hvor en vurdering av livets verdi står sentralt, som for eksempel selvbestemt abort, ikke er mindre bevisste over verdien av liv.

Les mer fra Norsk debatt

Det å gi noen mer selvbestemmelse over egen kropp er en verdi i seg selv. Frykten for at noen kan ta feil valg, løses ikke ved å forby aktiv dødshjelp, men ved å ha gode støtteapparater rundt de menneskene som ønsker å avslutte livet sitt. Den endelige avgjørelsen bør ligge hos den enkelte, også får det være helsevesenets rolle å bistå og gi råd i et vanskelig valg.

Det å velge aktiv dødshjelp er svært vanskelig for de som står ovenfor det. Det betyr likevel ikke at det ikke skal være opp til dem selv.