Gå til sidens hovedinnhold

Aldri mer, sa vi. Og så vandaliserte noen minnestatuen til Benjamin Hermansen

Hærverket på Benjamin Hermansens minnestatue viser oss en ting: Vi må snakke mye, mye mer om rasisme.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Året er 2001 og Benjamin Labaran Hermansen er blitt drept. Drapet var rasistisk motivert, og utført av tre medlemmer i den nynazistiske grupperingen Boot Boys. Hendelsen fikk massiv oppmerksomhet, og satte et stort støkk i befolkningen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det ble avduket en byste av Benjamin i 2002. På bysten står det «ikke glem».

22. juli

I 2011 ble til sammen 77 mennesker drept, forårsaket av én mann.

«Hvordan kunne dette hende på norsk jord, også i fredstid?», var det mange som spurte seg.

«Aldri mer» og «Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på hvor mye kjærlighet vi alle andre kan vise», var setninger som ga gjenlyd i Norge.

Det var en gjensidig fellesskapsfølelse blant hver og en, og det ble et større fokus på hvor viktig det var med holdningsendring. Rasismen skulle ikke få vinne.

«Breivik fikk rett»

Året er 2021 og statuen er blitt tagget ned med ordene «Breivik fikk rett». Igjen vises mye sinne i sosiale medier, og mektige stemmer i samfunnet fordømmer dette.

‍Det har aldri stått på ord, men vi må bruke ordene mer aktivt. Vi må integrere grunnholdningene der de kan integreres. For eksempel i situasjoner der barn kaller hverandre med kallenavn som skaper negative assosiasjoner, selv om hensikten ikke er ond.

Vær den førskolelæreren som tør å si fra, den forelderen, eller onkelen.

Begynner i det små

I alle disse hendelsene er det enkeltpersoner som utøver dette. Det er noen som ødelegger for alle andre.
Terror og rasisme begynner likevel i det små. «Noen» har påvirket noen andre til å få slike holdninger. På jakt etter identitetsmarkører, eller i tråd med egen usikkerhet, kan tydelige nynazistiske holdninger være fristende å ty til.

Vi må aldri slutte å kjempe mot terror fordi det virker så håpløst. Vi har alle evnen til å slå ned på hat gjennom sosiale medier og i den virkelige verdenen.

Les også: Knoklene og sporene mot Auschwitz

Vi må aldri tvile på vår egen påvirkningskraft. Den viktigste jobben vi gjør i fredstid er å forebygge, nettopp ved å skrive og snakke om diskriminering og rasisme. Gjerne mest mulig, gjerne snakke det ihjel. Blåse i det når tilbakemeldingen er at det er «kjedelig å høre på for vi har hørt det før». Det skal være «kjedelig», fordi det skal og bør være normalen.

Det bør være like vanlig å snakke om rasisme som om hva man skal spise til middag.

«Det som skjedde Benjamin, kunne skjedd meg»

‍Temaer som omhandler rasisme og forebygging skal være et tema vi prater med kompisen om, men det skal også være noe vi skal prate masse med ungene våre om. Vi skylder hverandre, de som kommer etter oss, ikke minst Benjamin og de som døde den 22. juli, å skape et samfunn for demokrati, toleranse og likeverd.

Vi må fortsatt kjempe for at alle får den friheten som var grunnlovens tanke. For hva slags frihet har man egentlig når man går rundt og tenker at «det som skjedde Benjamin, kunne skjedd meg»?

Les flere meninger fra Norsk debatt

22. juli er i morgen. En trist og vond dag, men også en dag for å feire mangfoldighet.

‍En dag for å heve hodet enda litt høyere i stolthet for det de 77 personene som døde, og ikke minst Benjamin ville at vi skal kjempe for.

En versjon av dette innlegget ble først publisert på jeune.no

Kommentarer til denne saken