Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Regjeringen kutter nå all offentlig støtte til dyrevernorganisasjonen NOAH. Det kommer etter at organisasjonen kåret Senterpartiet til det minst dyrevennlige partiet. Leder i NOAH omtaler det som en straffereaksjon. Det oppleves som hevn.
Les også: Støtten til Noah fjernes i statsbudsjettet
For senest en måneds tid siden fratok Kulturrådet statsstøtten til den kjente kritikeren av samme organ, Morten Traavik, etter at han opprettet et kunststykke som setter spørsmål ved boblen det subsidierte kunstmiljøet lever i, og samfunnsnytten og Kulturrådets praksis med utdeling av offentlige midler.
Dette til tross for at rådet utdelte en rekordsum penger, at Traavik har fått støtte på hver søknad siden 1998 år og at han faktisk har klart å bryte ut til et større publikum.
Signalet pengesekkens overherrer sender sine kritikere er påfallende.
La meg gjøre det helt klart: Jeg er imot at både NOAH, Morten Traavik og alle andre organisasjoner og kunstnere skal motta statsstøtte. Mennesker bør ikke bli tvunget til å finansiere handlinger som står i kontrast til deres syn på hva som er rettferdig:
Veganere bør ikke måtte finansiere drap av dyr gjennom subsidiering av kjøttindustrien, abortmotstandere bør ikke finansiere hva de selv anser som drap, ateister bør ikke bli tvunget til å finansiere andres religion – og folk bør heller ikke bli tvunget til å finansiere det de mener fører til en degenerering av kulturen, slik som rumpemaling og «bæsjekunst».
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Dette innlegget handler utelukkende om statens fremgangsmåte og utvelgelse.
Tar fra sine «fiender»
Kulturrådet er kjent for å gi støtte og stipender til bekjente, personer og grupper de selv liker og er enig med, og til og med utvalg de selv sitter i. De er også kjent for å internt bytte på roller, rullere og utføre vennetjenester.
Morten Traavik var ikke en av dem. Han var en «utfordrer» som satte spørsmål ved dette. Det straffet seg, slik det nå straffer seg for NOAH å kritisere Senterpartiet.
Senterpartiet skylder på et stramt statsbudsjett, men prioriteter samtidig å sende penger til Bygdeungdomslaget og 4H. De tar fra sine «fiender» og gir til det som kan antas å være deres velgergrupper – til sine «venner».
Les også: Et narrespill regjeringen antakelig kommer unna med
For politikerne kan statsstøtte nemlig fungere som et virkemiddel for å få flere velgere og følgelig mer makt. Når et politisk parti gir organisasjoner flere hundre tusen eller millioner er det klart det er naturlig for mange å foretrekke dem. Man biter ikke hånden som gir en mat.
Nettopp derfor er statsstøtte et svært uheldig og skittent spill. Det norske sosialdemokratiet med sin oppblåste offentlig økonomi brukes som verktøy og våpen for maktkamp om ideer, verdier og opplysning som former samfunnet. Og skattebetalerne tar regningen.
Statsstøtten bør opphøre
Det er tilsynelatende bare liberalister som prinsippfast avskyr at politikerne bruker tvang og kontroll til å styre samfunnet mot egen foretrukne retning, på bekostning av frihet og rettferdighet. Alle andre virker å bare ikke like det når det går ut over en selv.
Liberalistene og jeg mener at all statsstøtte bør opphøre. Vi er imot all statlig favorisering av både interesseorganisasjoner, kunstnere og andre, lignende aktører, og ønsker at de som vil støtte slik virksomhet gjør det på frivillig basis.
Hvilke organisasjoner og kunstnere som mottar penger bør være opp til hvert enkelt menneske å bestemme – ikke politikere og offentlige institusjoner.
Et slikt system avler kameraderi og korrupsjon, og straffer maktkritikere som utfordrer systemet.