Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Sjefredaktør Gunnar Stavrum gjør seg skyldig i dobbeltkommunikasjon.
Dette ved at han på den ene siden fremholder at det er viktig for demokratiet at sperregrensen senkes fra dagens fire prosent til tre prosent slik at Stortinget får en mer representativ sammensetning, men samtidig fremholder han at «småpartier», som Helsepartiet, ikke har noen sjanse i det kommende Stortingsvalget.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Jeg oppfatter at Stavrum mener det er et demokratisk problem at små partier ikke blir representert til tross for at de har et antall stemmer som gjør at de burde vært representert gitt at det ikke forelå noen sperregrense og valgordningen inkluderte utjevningsmandater.
Men ved å kommunisere at «for at demokratiet skal fungere, må velgerne oppfatte at deres stemme teller» kan leserne/ velgerne få inntrykk av at de kaster bort sin stemme ved å stemme på småpartier. Det er flere grunner til at velgerne bør stemme ut fra sin overbevisning til tross for at de da stemmer på et antatt lite parti.
De fleste partier har en gang vært nye og små partier. Vi behøver ikke gå lenger tilbake i historien enn til 2009 hvor Miljøpartiet de grønne (MDG) fikk 9286 stemmer eller 0,3 prosent og da ingen representant. Ved valget i 2013 fikk MDG 2,8 prosent og en direktevalgt representant fra Oslo.
Ved valget i 2017 økte MDG til 3,2 prosent, men greide ikke den magiske øvelsen av å komme over sperregrensen. Rødt hadde i 2013 kun 1,1 prosent oppslutning, men økte til 2,4 prosent og fikk innvalgt en representant fra Oslo i 2017. Effekten av å få innvalgt en representant på Stortinget er formidabel med hensyn til oppmerksomhet.
Et demokratisk problem
Både NRK og andre medier gir stor oppmerksomhet til partier som er representert på Stortinget og nærmest ingen oppmerksomhet til partier som står utenfor. Det er et demokratisk problem som den fjerde statsmakt må være seg bevisst – media har et ansvar for å slippe nye stemmer til.
Les også: Å spare tid veies høyere enn liv og helse når det nå bygges vei i Norge
At de store partiene må forholde seg til synspunkter fra de mindre partiene, skaper en mer mangfoldig samfunnsdebatt og er et gode for samfunnet.
Helsepartiet var nystartet i 2017 og fikk 10337 stemmer og 0,4 prosent. Det er mer enn det MDG fikk i 2009. Dersom Helsepartiet får 15 000 stemmer i enten Oslo eller Akershus, er det fullt mulig å få inn en direktevalgt representant. Vi anser dette som realistisk.
Er på ingen måte et «ensaksparti»
Å ta skrittet til fire prosent i første omgang burde vært mulig i en tid da befolkningen begynner å forstå betydningen av helse og beredskap og hvordan dette er innvevd i alle samfunnets aktiviteter.
Både MDG og Helsepartiet kan oppfattes som «ensakspartier», men på samme måte som MDG har et miljøperspektiv på all sin politikk har Helsepartiet et helseperspektiv på all politikk. Men Helsepartiet er på ingen måte et «ensaksparti».
Har ingen rike «onkler»
Verdien av en stemme er ikke bare en innvalgt representant, men også økonomisk. De færreste velgere tenker på at de ved valget samtidig velger å gi fire hundre kroner til det partiet de stemmer på. (cirka 100 kroner årlig i fire år).
For de små partiene, som ikke har rike «onkler» eller organisasjoner som sponser det politiske budskapet, er denne støtten avgjørende for å overleve som parti og for å fremme nye synspunkter i samfunnsdebatten.
Jeg vil oppfordre hver enkelt velger til å stemme på det partiet som best målbærer den enkeltes synspunkter på hvordan samfunnet skal styres uavhengig av partiets størrelse. Det er den beste måten for å utvikle et levende demokrati.