Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er en pågående debatt om ammepress, og hvorvidt det ikke å gi bonusordninger for morsmelkerstatning er en form for ammepress.
Å gi bonus for morsmelkerstatning blir foreslått som en løsning som blir selve symbolet for hvordan vi kan anerkjenne flaskemammaer.
Jeg tror at mye av denne debatten handler om hvordan man føler seg når man ikke får til å amme.
Mange tar det personlig, og opplever det som et nederlag. Alle positive ord om morsmelk og negative ord om morsmelkerstatning blir sett på som enda noe som forteller deg at du ikke er god nok som mamma.
Les også: Kjære Erna, jeg nekter å føde flere barn
Som ammehjelper og mamma som har ammet tre barn, ser jeg på det som et resultat av manglende hjelp og støtte. Ikke som at man har feilet.
Ikke mye hjelp å få
Det jeg opplever at forsvinner i denne debatten, er søkelyset på hvordan vi kan hjelpe alle de mødrene som ønsker å amme, men som på grunn av manglende hjelp og oppfølging ikke kan.
Jeg opplevde selv i 2016 at jeg ble møtt av en helsesykepleier som sa «dersom du absolutt vil amme, så må du amme oftere» da gutten vår på tre uker gikk fra å gå opp over 300 gram i uken, til å gå opp rett over 100 gram i uken.
Uten et eneste spørsmål eller forsøk på å finne ut hva som lå bak.
Deretter måtte jeg kjempe en kamp for å finne noen som kunne gjøre noe med problemet (stramt tungebånd). Det måtte vi finne ut av selv.
Da jeg i 2018 fødte tvillinger og hadde presisert at jeg skulle amme, ble jeg møtt med flaske i stedet for kopp, og himling med øynene da jeg ville måltidsveie allerede fra dag én. Dette var fordi jeg ville kutte ned på den «pålagte» erstatningen de måtte ha i begynnelsen.
Jeg ble også plassert helt alene på flermannsrom med mine to veldig små jenter, mens pappaen ble sendt hjem.
Man er i dag prisgitt å enten ha en ammestart som går knirkefritt, eller møte noen som har nok kunnskap til å kunne hjelpe.
Selv om man har aldri så mye erfaring og kunnskap, så er det nesten umulig å finne ut av på egenhånd dersom man møter på problemer. Man trenger riktig hjelp og støtte, og man trenger noen som kan se situasjonen i sin helhet.
Jeg som hadde ammet en gutt i 15 måneder, og var ammehjelper, satt der hjelpeløs da jentene var små.
Takket være en kjempegod ammehjelperkollega av meg så gikk det bra, også denne gangen. Jeg ammet jentene til de var 1,5 år. Men det er ikke en selvfølge at det går slik.
Tiden forandrer ammekulturen
Før i tiden bodde man i generasjonsboliger og mødre eller svigermødre, tanter eller søstrene hjalp. Man var mer sammen om det.
I dag sitter vi i hvert vårt hus og prøver det vi kan. Vi er prisgitt å møte en helsesykepleier, fastlege eller barnepleier som vet hvordan man skal hjelpe.
I tillegg blir vi sendt hjem tidligere og tidligere fra barsel. Man har ingen som kan hjelpe når man plutselig våkner opp med vond brystspreng og en baby som ikke får tak. Da hjelper det ikke at man var på et mor-barn-vennlig sykehus før melken kom.
Det er ikke rart det blir vanskelig.
Under pandemien er det i tillegg blitt enda verre. Nå er vi plutselig heldig dersom partner får være med på fødselen. Det kommer ikke som en overraskelse at tallene på fødselsdepresjon stiger, og ammetallene synker.
Jeg tror på ingen måte at noe av dette vil løses dersom vi begynner å snakke bedre om erstatning.
For dersom man ønsket å amme, men det ikke gikk, så er jeg overbevist over at det uansett vil være sårt og vondt, uansett hvor mye bonus man får. Ammesorg er helt reelt. Dette må vi få vi må få mer kunnskap om, og snakke mer om.
Man mislykkes ikke med amming. Man strever og får ikke den hjelpen man har krav på. Det er det må gjøres noe med!
Ingrid Graue Handeland, trebarnsmamma, ammehjelper og sosionomstudent