Gå til sidens hovedinnhold

Antakelig går også bandet Rolling Stones bort med ham

Noen band blir stående som bautaer i livet. For meg er Rolling Stones en slik bauta. Nå er grunnmuren borte.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Mandag kom meldingen om at Charlie Watts er død, 80 år gammel. Han var den pertentlige mannen du har sett mange ganger, han som sitter bak trommene, som ikke gjør så mye av seg utenom å holde takten. Tilsynelatende.

Første gang jeg så Rolling Stones var på Nya Ullevi i Gøteborg i 1982. Da de kom til Oslo for andre gang i historien, i august 1990, hadde jeg vært Stones-fan i over 20 år, helt siden jeg som tiåring oppdaget samlealbumet Flowers i platehyllen til bror min.

Så kanskje ikke så rart, at jeg tok litt av ...

Tilfeldighetene ville at jeg akkurat da var midlertidig sjef for kultur- og underholdningsavdelingen i Dagbladet, kulturavisen på den tida. Dermed kunne jeg være med og bestemme at vi skulle gi ut eget Stones-bilag.

Tenk det: Eget nyhetsbilag for et omreisende rock'n roll-band. Ok, riktignok The Greatest Rock'n Roll Band in the World, men likevel.

Så der satt jeg med gravalvorlig mine og hockeysveis og hevdet at for meg representerte Stones det trygge og stabile i livet, i en ellers omskiftelig verden. Jeg har et klart minne om at Dagbladets nestor Jon Hjalmar Smith reagerte lattermildt forskrekket på påstanden, og nappet meg i armen:

Rolling Stones??? Som symbol på det trygge og stabile i livet? Virkelig???

Han hadde selvsagt helt rett: Stones stabile? Den rufsete gjengen som hadde gått ut og inn av avrusing her, blitt kastet i fengsel der, havnet på skandale-sidene både her og der?

Men jeg hadde også rett:

Etter 1990 fortsatte nemlig Rolling Stones å spille. De spilte og turnerte i hele 30 år til, og skulle hatt premiere på sin nyeste USA-turne 26. september, i St. Louis, Missouri. Hva som skjer nå er usikkert.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men for bandet er det antakelig slutt.

Da gitarist Brian Jones døde, ble han erstattet av Mick Taylor, som ble erstattet av Ronnie Wood. Og da bassist Bill Wyman sluttet for å starte sitt eget bluesband, ble Darryl Jones leid inn på turneene. Rolling Stones besto.

Noen tror at det er Mick Jagger som er Stones. Andre mener det er duoen Jagger/Richards. Close, but no cigar, som de sier.

For det er Keith Richards og Charlie Watts som er kjernen i Stones.

Mange kan forklare det særegne samspillet bedre enn meg, men kortversjonen er den skeive rytmen, de skjeve slagene som samtidig er stødige som fjell. Og som får det til å svinge av ville h...

Charlie Watts blir betegnet som det «rolige» Stones-medlemmet. Han det aldri var noe tull med, han som var litt eldre enn de andre, kledde seg i dress, likte seg best på jazzklubber - og til og med var innlemmet i Vanity Fairs internasjonale «Best Dressed Hall of Fame».

Vi tar med at han for bare fem år siden også ble kåret som nummer 12 på Rolling Stone's liste over «100 Greatest Drummers of All Time».

Men han var mer: I sin selvbiografi Life fra 2010, eller Livet på norsk, forteller Keith Richards en historie om den pertentlige trommis Charlie Watts:

Les mer fra Norsk debatt her

Det er midten av 80-tallet, de er på hotell, og en godt påseilet og oppøsen Mick Jagger ringer til Watts' hotellrom midt på natta, vekker ham og spør: «Hvor er trommeslageren min?»

Charlie Watts står opp, barberer seg, tar på seg dress og slips og nypussede sko, går ned trappen, banker på, slår til Mick Jagger midt i ansiktet med full kraft og snerrer:

«Dont you ever call me your drummer again. You're my fucking singer!»

Mick Jagger kalte aldri mer Charlie Watts for trommeslageren sin.

Nå er han gått bort. Antakelig går også bandet Rolling Stones bort sammen med ham.

Kommentarer til denne saken