Etter kort tids sykdom døde Arne Treholt lørdag i Moskva, 80 år gammel. Mange er de som nå trekker et lettelsens sukk, for nå må vel alle «masekoppene» som mener spiondommen fra 1985 var hinsides fornuften og det beviselige endelig holde kjeft?

Time will tell, men dødsfallet setter nok en sluttstrek for kampen om å få saken gjenopptatt i det norske rettssystemet.

Arne Treholt ble arrestert 20. januar 1984, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Det vil være tidenes understatement å si at arrestasjonen vakte oppsikt. Helt til dommen falt halvannet år seinere, var Arne Treholt toppoppslag i norsk presse – nærmest daglig.

Med få unntak var forhåndsdømminga massiv. Ja, så ivrige var politikerne i kappløpet om å ta avstand fra Treholt at Stortinget mot to stemmer vedtok å frata mannen lønn – lenge før han var dømt. I norsk presse var lyden av kommentariatet unison, fra venstre til høyre i pressefloraen. I Klassekampen ble Treholt allerede fra den dagen han ble arrestert benevnt som «den perfekte spion».

I det norske politiske landskapet var Treholt sjanseløs. I hans eget parti, Arbeiderpartiet, sto de i kø for å ta avstand fra «svikeren». På ytterste venstre, ble han betrakta som den perfekte medløperen til det «sosialimperialistiske Sovjet» – et kroneksempel på hvor galt det kunne føre av sted om vi ikke skjønte at Sovjet var «den oppadstigende supermakta, den største trusselen mot verdensfreden».

Det er vel unødvendig å tilføye at høyresida i norsk politikk mente omtrent det samme.

Fra galt til enda galere

Med dette bakteppet vil mange mene at Treholt ikke hadde en sjanse i retten. Så enkelt var det ikke, for i norsk rett krever man vel bevis for tiltaltes skyld?

Det skulle dessverre vise seg å gå fra galt til enda galere, også i rettssalen. Av sikkerhetsmessige årsaker gikk store deler av rettssaken for lukkede dører. Da dommen ble offentliggjort, var også den sensurert – av sikkerhetsmessige årsaker. I ettertid har det vist seg at dette var et slags skuespill: Dommen inneholder ingen hemmeligheter som kunne «skade rikets sikkerhet».

Hva ble Treholt dømt for? I all hovedsak for å ha overlevert strengt gradert materiale til sin sovjetiske KGB-kontakt, general Gennadij Titov. Og fått godt betalt for det. Så godt som alt han skal ha overlevert, stammer fra hans tid som elev ved Forsvarets høyskole – et studium han var sterkt oppfordra til å innlede.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Regjeringa, leda av statsminister Kåre Willoch (H), var på den tida orientert om mistankene mot Treholt – men valgte bevisst å «slippe reven inn i hønsegården».

Kontrafaktisk historie er en vanskelig øvelse, men hva om Willoch hadde valgt annerledes? Instruert sine folk om å ta Treholt til side, og foreholdt ham mistankene? Da ville Treholt blitt tatt for tjenesteforsømmelse, og mista jobben sin. Resultat: Ingen «Treholtsak» – for før han ble elev ved Forsvarets høyskole hadde han ikke tilgang til strengt gradert materiale.

Hans oppførsel var spionens oppførsel

Daværende forsvarssjef sa i retten at Treholts virksomhet hadde gjort skade tilsvarende «flere forsvarsbudsjett».

Om så skulle være tilfelle, hviler et tungt ansvar på daværende regjering, som med åpne øyne ga den spionmistenkte Treholt adgang til dette materialet.

Men at Treholt hadde begått «tjenestefeil»? Det er det ingen tvil om. I løyndom hadde han i mange år pleid kontakt med sovjetere han måtte vite var KGB-agenter. Møtene var anlagt på konspiratorisk vis, dels i form av «syningsmøter» i FN-bygningen, etterfulgt av «reservedatoer» oppført i Treholts almanakk.

Hans oppførsel var spionens oppførsel, så da var det kanskje ikke så rart at han ble ansett som spion?

I ettertid gjentas det ofte at Treholt ikke var noen «forfulgt uskyldighet». Dette er en mystisk form for stråmanns-argumentasjon, for det er da vitterlig ingen som påstår at han var en forfulgt uskyldighet. Aller minst Treholt sjøl.

Les også: Med Treholt i russisk sauna

Han gjorde feil, til dels grove feil. Som høytstående tjenestemann i norsk utenrikstjeneste pleier man ikke kontakt med KGB, i skjul for alle – ikke minst for sine nærmeste overordnede. Men gjorde Treholt det han ble dømt for? Overleverte han store mengder gradert materiale til Sovjet? I bytte mot store pengesummer?

Her er den 255 sider lange dommen fra Eidsivating lagmannsretts dom av 20. juni 1985 avslørende lesning. Den er grundig, men dessverre stappfull av antakelser.

Det er riktig at Treholt via sitt opphold ved Forsvarets høyskole fikk tilgang til gradert materiale, men det fins ingen bevis for at han ga KGB tilgang til innholdet i disse dokumentene.

Arne Treholt ble overvåka døgnet rundt i sju år. Politiet installerte seg med videokamera og bora «kikkhull» ned i Treholts leilighet i Oscars gate! En form for «politiarbeid» som var og er udiskutabelt ulovlig.

Fant aldri bevis

Politiets problem var at de aldri fant bevis på at Treholt drev med «spionasje».

Det er jo i seg sjøl interessant, at man aldri finner holdbare bevis mot en mann som overvåkes 24 timer i døgnet i sju år.

For dette er det eneste som er beviselig i Treholt-saken: Det fins ingen bevis på at han mottok store pengesummer fra KGB, utover det han beklagde – at han fikk noen «reisepenger». Det såkalte «Pengebeviset», som til slutt felte ham, er grundig avslørt som et beviselig falsum.

Det fins heller ingen bevis for at han overleverte strengt graderte dokumenter til KGB. Retten forutsatte ganske enkelt, at alt han fikk tilgang til på Forsvarets høyskole ble «kompromittert». Uten å kunne henvise til noen konkrete bevis.

I ettertid mener både NRK og VG å ha «sett» at Treholt fikk titusenvis av dollar av Titov. Det er de aleine om. For politiet så det aldri – selv om de booka alle bordene på restauranten der Treholt møtte Titov i Wien, og hvor overleveringa skal ha skjedd.

Ble Arne Treholt utsatt for et justismord? Jeg vil være forsiktig med å bruke uttrykket, for det er et beviselig faktum at Arne Treholt forbrøt seg mot reglementet han var pålagt å følge i sin stilling i Utenriksdepartementet.

Problemet ligger i at det er like beviselig, at han ble dømt for forbrytelser det ikke fins bevis for at han begikk.

Så – er siste ord sagt? Neppe.