I likhet med mange andre var jeg for inntil et par år siden lut lei av hele Assange-saken.

Hackeren, den påståtte voldtektsmannen og mannen som hadde leflet med selveste Russland under den amerikanske valgkampen, hadde selv bidratt til fengselsoppholdet i England.

Trodde jeg.

Derfor satte jeg hele saken på kontoen for at Julian Assange var en person som hadde vist grenseløs oppførsel, som hadde blitt for høy på seg selv og som hadde utviklet et Messias-kompleks underveis.

Det eneste som fikk meg til å stusse, var at en person som jeg har svært stor tillit til, hadde gått inn i saken og stilt seg på Assanges side. Hadde hun sett noe som jeg ikke så, eller var hun en del av hylekoret?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg gikk ut i ferie på dette tidspunktet, så jeg bestemte meg for å sette meg ordentlig inn i saken, én gang for alle. De neste ukene leste jeg alt jeg kom over om Assange-saken, og da ferien var over satt jeg sjokkert og rystet tilbake.

Hvordan kunne jeg ha tatt så feil?

Her er kortversjonen:

Assange-saken

Hackeren Assange har ikke hacket noe som helst. Derimot var det Chelsea Manning som hentet ut dokumentene, som siden ble sluppet til journalister. Etter å ha hentet ut dokumentene henvendte Manning seg til Assange for å få hjelp til å dekke sine elektroniske spor. Da Assange og Wikileaks skjønte hvilke dokumenter Manning hadde fått ut, tok de kontakt med de store mediene rundt om i verden. Og resten er historie.

Den påståtte voldtektsmannen Assange ble i 2010 – ikke mange ukene etter at Wikileaks slapp flere hundre tusen dokumenter med informasjon om blant annet menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser i Irak – anmeldt for én voldtekt og ett tilfelle av seksuelle overgrep på to svenske kvinner i Stockholm. Politiet satte umiddelbart i gang en etterforskning, men saken skulle vise seg å bli langdryg.

Etter fem års etterforskning ble saken om seksuelle overgrep henlagt i 2015. To år senere, altså etter sju års etterforskning, ble saken om voldtekt lagt vekk av politiet. Ifølge svenske myndigheter ble saken henlagt fordi Assange satt i Equadors ambassade og gjorde etterforskningen vanskelig.

Det de svenske myndighetene ikke sa noe om, var at de på et hvilket som helst tidspunkt kunne satt seg på et fly til London og avhørt Assange hos ambassaden i London.

Men det var mer.

Året etter, i 2018, kom det frem at svenske myndigheter ønsket å legge ned etterforskningen allerede i 2013, men at de ble overtalt av britiske myndigheter til å fortsette. Her skulle man tro at en av Skandinavias mest etterforskede voldtekter fikk sin ende, men nei da.

I mai i 2019 gjenopptok svenske myndigheter etterforskningen. Det skjedde etter at Assange ble hentet ut av Equadors ambassade av britiske myndigheter, men etter å ha avhørt flere vitner ble saken endelig henlagt i november samme år. Etter ni års etterforskning var anklagene mot Assange frafalt da politiet ikke fant bevis for at voldtekten hadde skjedd.

Den såkalte russervennen Assange ble, samme år som svenske myndigheter la vekk voldtektssaken mot han for første gang, anklaget av Hillary Clinton og Demokratene for at han hadde samarbeidet med russiske myndigheter for å påvirke valget i USA i 2016.

Saken det dreide seg om, var at Wikileaks hadde publisert rundt 2000 e-poster fra Clintons valgkampkontor og hennes kampanjeleder John Podesta få uker før presidentvalget i 2016.

Les også: Julian Assange utnevnt til æresmedlem i Norsk PEN

Clinton hevdet at Wikileaks bevisst slapp e-postene for å sverte henne, men amerikansk rett fant ingen bevis for at Wikileaks visste hvem som ga dem tilgang til e-postene.

Derimot led Demokratene et knusende nederlag i retten hvor dommeren ikke bare avviste anklagene fra Clinton, men også la til at e-postene hadde allmennhetens interesse og at journalistene var forpliktet til å publisere innholdet fra dem. Dommen i saken var for øvrig endelig og kunne ikke ankes.

Det er også et faktum at e-postene ikke inneholdt mye nytt om Clinton og hennes virke, men heller bekreftet påstander og informasjon som var lagt frem tidligere. Under hele saken satt for øvrig Assange selv i den ecuadorianske ambassade i London.

Hva er det så amerikanske myndigheter ønsker Assange utlevert på grunnlag av? Jo, fordi han sammen med Chelsea Manning bidro til å lekke hemmeligstemplede dokumenter fra amerikanske myndigheter, og for spionasje. Senere har myndighetene i tillegg anklaget han for å ha rekruttert hackere.

Assange og hans team avviser for øvrig alle anklagene.

To spørsmål

Det sentrale i denne saken er likevel ikke Assange selv. Derimot er det to andre spørsmål som seiler opp:

1) Har vi som borgere rett til å få vite hvordan våre nærmeste allierte opererer i aksjoner hvor vi som nasjon også deltar?

2) Er det greit at våre felles, grunnleggende verdier settes til side når myndighetene deltar i internasjonale konflikter?

Gang på gang har Wikileaks-avsløringen vist at amerikanske myndigheter har snakket usant, de har tilslørt og tildekket drap på sivile, de har holdt tilbake viktig informasjon og satt menneskerettighetene til side i internasjonale operasjoner. Er det greit at en part som vi har tette bånd til både økonomisk og militært fører oss bak lyset på denne måten?

Og skal vi tillate at de menneskene som avslører disse usannhetene skal risikere flere livstidsdommer i fengsel?

Assange risikerer som kjent 175 års fengsel om han blir dømt.

Kan få enorme konsekvenser

La oss gjøre et tankeeksperiment:

Den 18. mars i år falt et amerikansk Osprey-fly ned i Beiarn sør for Bodø under Nato-øvelsen Cold Response. Flyet tilhørte dem amerikanske marinen, og fire amerikanske soldater omkom.

Politiet i Nordland rykket inn i området sammen med Forsvaret for å sikre spor og for å starte etterforskningen av ulykken, men bare to dager senere uttalte den amerikanske kommunikasjonsdirektøren Timothy Irish i US Marine Corps at amerikanske myndigheter ville ta over etterforskningen. Og slik ble det.

Dette er Nettavisen spaltister

La oss si at amerikanske myndigheter gjennom sin etterforskning kommer frem til at ulykken skyldtes forhold som ikke tåler dagens lys. Eller som kan skade amerikanske interesser. De legger lokk på saken, men vi tenker oss at en av mine kolleger i Avisa Nordland likevel får tak i de hemmeligstemplede dokumentene.

Dokumentene forteller hvordan et fly kunne styrte og hvorfor fire unge mennesker mistet livene sine på norsk jord. Journalisten og hans redaktør vurderer saken dit hen at den har stor offentlig interesse, og publiserer den.

Dermed har journalistens kilde, journalisten selv og hans redaktør selv satt seg i den posisjonen som Assange sitter i.

Nå har riktignok de store mediene som publiserte innholdet fra dokumentene som Assange og Wikileaks offentliggjorde gått fri, men det handler nok like mye om at amerikanske myndigheter ikke ønsker å erte på seg verdens mektigste redaktører.

Det er likevel verd å merke seg at dette er ståa kun så lenge amerikanske myndigheter bestemmer seg for at det er slik. I en tid hvor bruken av og tilliten til redaktørstyrte medier er under angrep, så kan man ikke ta noe for gitt.

Les mer fra Norsk debatt

Det heter seg at man skal kjempe for de institusjonene som er viktige, og det er her vi er ved sakens kjerne:

Assange-saken handler verken om hacking, voldtekt eller Hillary Clinton sine e-poster.

Spørsmålet er om vi skal tillate at myndighetene bryter de avtalene som de har med oss om å snakke sant, å holde på de verdiene som vi mener er viktige og sist men ikke minst, å ikke misbruke den makten som vi, altså folket, har gitt dem.

Det er DET denne saken handler om.

Nettopp derfor er det viktig å hindre at Assange blir utlevert til USA. Blir han det, har vi tapt kravet om at myndigheter skal snakke sannferdig og handle riktig på vegne av oss.

Og det vil få enorme konsekvenser for tilliten til både pressen og myndighetene.