Hva er forskjellen på bildet til venstre og høyre?

Riktig svar er åtte flinke folk i arbeid og et ubegrenset budsjett. Det tok to timer fra jeg gikk inn døren - til jeg var klar for foto.

Kontrasten i de to bildene handler om solid håndverk utført av profesjoner som sminke, hår, kostyme, lys og foto. Dette er en surrealistisk verden for en nyhetsnerd som aldri leser om mote og underholdning.

Skal vi danse er det villeste jeg har vært med på av TV.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

En ganske så viktig del av showet er hvordan man ser ut. Da jeg var programleder/økonom i Luksusfellen måtte jeg sminke meg selv og bruke egne klær. I «Skal vi danse» har de alt: Løshår? Paljetter? Vindkanon? You name it... «Skal vi danse» har det.

Da bildet til høyre ble tatt sto Mette Johrde ved siden av meg og kommanderte:

Kneet litt inn, hånda litt ut, skulderen litt fram, venstre, høyre, ut, inn!!!

Nå forstår jeg at det er hardt fysisk arbeid å være modell. Fotografen sto og ropte «mer, mer!» til jenta som kjørte vindkanon, og det var skjermer til høyre og venstre som skulle lage vakkert lys. Her er ingenting tilfeldig.

Det første ordet jeg lærte i kostymeavdelingen var «hanger appeal».

En kjole med lite «hanger appeal» er en som ser ut som en paljett-potetsekk på hengeren - og som en million dollar på kroppen. Jeg må ha hjelp til å skjønne åssen jeg kommer inn i disse kjolene, for hva er opp og hva er ned?

Kostyme-folka med designer Tina Haagensen i spissen står klar med nål og tråd, de syr faktisk (og klipper!) mens jeg har kjolen på. Kostyme-folk kombinerer kunst, håndverk og kreativitet. Og kanskje litt psykologi også?

Les også: Dette er de nye «Skal vi danse»-kjendisene

Klær er jo en veldig personlig sak for dem som skal ha dem på. Foreløpig har vi bare kranglet om splitten. De vil ha den mye høyere enn det jeg vil, jeg vil se anstendig ut. Vi får se hvem som vinner den diskusjonen til premieren.

Mitt ankerfeste i denne nye absurde verdenen er dansepartner Bjørn Wettre Holthe. Jo dårligere utgangspunktet er for dans, jo viktigere er det at proffdanseren er god til å koreografere for TV.

Derfor ba jeg om å få Bjørn som trener og koreograf, for mitt eneste håp er at dansepartneren kan lage gull av gråstein.

Her kan du lese flere innlegg av Elin Ørjasæter

For så var det dansen da.

Det er skikkelig vanskelig. Jeg var forberedt på at det var fysisk hardt. Men jeg var helt uforbredt på at det også er kognitivt hardt!

Jeg blir helt utslitt i hodet av å tenke «venstre hofte ut - strekk i høyre kne - to fingre i været - albue ut - og en drøss andre detaljer i bare ett eneste trinn. Og alle disse detaljene skal skifte i rivende fart og i rytme!

På tredje treningsdag var jeg så fornøyd med endelig å ha lært en regle med trinn at jeg ville bli filmet, så vi fikk en dansekollega til å bruke iphonen.

Nedturen kom når jeg satt hjemme og glante inn i telefonen. Det jeg så var en danser, altså Bjørn, som leide på en bamsemor i urent luntetrav. Av og til gjorde bamsen et umotivert hopp ute av rytme. På slutten mistet binna retningssansen og fikk overhaling som kunne endt i stygg velt, hadde det ikke vært for at Bjørn er rask i reaksjonen og har sterke armer.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Men vi har fortsatt tre uker på oss. Dansenummeret cha cha cha varer i nøyaktig 70 sekunder. Dersom vi trener seks timer hver dag blir det 26 minutters trening per sekund med dans. Det bør da holde?

Jeg er usikker på om jeg skal le eller gråte når jeg ser den iphone-filmen. Men hva er det verste som kan skje? At jeg blir dansens svar på Eddie the eagle. Det må jeg tåle.

Det er von i hangande snøre. Eller for å si det som Oslo-gutten Bjørn: Det er håp i et hengende snøre.

Det er en fattig trøst at jeg slår ham i korrekt gjengivelse av norske ordtak.

Lørdag 28. august skal bamsemor ut i manesjen.