Gå til sidens hovedinnhold

AUF skal ikke måtte bære det vanskelige alene. Men det betyr ikke at vi trenger å være enige

Jeg er særlig bekymret for at vi i den politiske debatten tillegger folk intensjoner og raskt forsvinner ned i komfortable skyttergraver.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

De siste månedene har jeg lyttet og lest.

Det var ikke riktig å ha den store politiske diskusjonen i 2011. På tvers av alle ungdomspartiene var det en så stor sorg. Det var venner som var borte.

Selv var jeg 18 år, fortvilt og i sjokk. Vi hadde flere venner i AUF som overlevde så vidt. AP og AUF gjorde rett i å la oss alle delta i den sorgen.

Redd for å tråkke på tær

Men jeg innser nå at det valget også kostet AUF mye. I mitt hode har vår generasjon av ungdomspolitikere stått sammen, skuldre til skuldre. Men sannheten er kanskje at jeg har skydd banen. Ikke på grunn av manglende medfølelse, men av genuin redsel for å tråkke noen på tærne eller såre noen som har overlevd det jeg ikke kan forstå.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Fordi jeg ikke kan forstå det, så har jeg ikke kunnet sette ord på det. Jeg synes tiden etter 22. juli var ufattelig tøff. Da kan jeg bare forestille med hvor tøft det var for de som var der.

Politisk spill? Nei

Det er svært vanskelig å oversette et nasjonalt trauma og et personlig traume til en politisk diskusjon, der det er rom for uenighet og politisk konflikt. For oss som var i ungdomspolitikken 22. juli 2011, så oppleves det nærmest umulig. Jeg var redd for at min potensielle uenighet med AUF skulle tolkes som at jeg underkjente hva de opplevde. Det er jeg fortsatt.

Det har derfor vært ekstra vondt å høre AUFere beskrive hvor alene de har følt seg. At de har vært redde for å uttale seg i debatten - redde for å bli beskyldt for å bruke 22. juli og sine opplevelser partipolitisk.

Les også: – I live on an island myself, sa Jan Åge Fjørtoft på BBC World. Men Utøya, hvor f… er det?

Det er uakseptabelt at man blir beskyldt for å trekke et kort. Overlevende fra Utøya har erfaringer, har kjent konsekvensene og frykten på kroppen – og det er et verdifullt bidrag i debatter om høyreekstremisme.

La det være helt klart: Verken AUF eller AP har forsøkt å gjøre 22. juli om til et «politisk spill.» I motsetning til hva enkelte har påstått, mener jeg heller ikke at høyresiden har gjort det.

Den ene gangen Sanner uttalte seg feil, ble det beklaget med en eneste gang, på det aller dypeste. Men det er sjeldent det nevnes når dette eksempelet trekkes frem.

Det ekstremistiske tankegodset

Hovedutfordringen med oppgjøret etter 22. juli har vært den manglende politiske debatten om det ekstremistiske tankegodset som lå bak. Utfordringen har ikke vært forsøk på å dra partipolitiske poeng.

Og jeg mener det er svært betimelig av AUF å be oss alle komme på banen og hjelpe til med et større oppgjør. AUF skal ikke måtte bære det vanskelige alene.

Det betyr ikke at vi trenger å være enige. Det ber heller ikke AUF om, og det bør vi tro dem på.

Debatter vi må tørre å ta

Fordi dette er vanskelige debatter: Hvilken rolle spiller høyrepopulismen for høyreekstremismen? Hvordan bekjemper vi radikalisering? Og hvordan setter vi grenser for hva som er akseptabelt og uakseptabel retorikk og ordbruk?

Jeg er for eksempel for en streng innvandringspolitikk, og jeg mener det er behov for en bedre integreringspolitikk og en større innsats mot negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Det er debatter vi må ha.

Les også: Raseriet lever enda. Også i Berlin

Jeg mener heller ikke at all retorikk og argumentasjon som brukes i norske innvandringsdebatter, ei heller av mange i Frp, bør bli kategorisert som å «nøre opp under» høyreekstremisme. Det må for eksempel være mulig å dra opp vanskelige debatter knyttet til for eksempel kultur og innvandring uten å bli slått i samme bås som kommentarfeltet, selv om jeg etterlyser at man da også moderer eget kommentarfelt.

Det er en grunnleggende ideologisk avstand mellom den etablerte høyresiden i norsk politikk og høyreekstreme og høyreradikale aktører som SIAN og Alliansen.

Ord og handling

Jeg mener også det er viktig å ha en bedre debatt om grensedragningen mellom ytringsfrihet og ytringsansvar. Forutsetning for et fritt samfunn er at vi klarer å se forskjellen mellom ord og handling. Fordi det er en forskjell. Det er ikke bra med et samfunn der det er stor avstand mellom hva folk «egentlig mener» og hva folk ytrer i offentligheten.

Samtidig vet vi at troll ikke alltid sprekker i solen. Vi vet at ord bidrar til å skape fordommer, holdninger og konspirasjoner.

Jeg mener for eksempel at det er innafor i en politisk debatt å bruke begrep som «svenske tilstander.» Mens begrep som «snikislamisering» er hentet rett fra Eurabiateorien, og bygger oppunder en etablert konspirasjonsteori.

Ordbruken bidrar til fremmedgjøring, og det appellerer mer direkte til tankegodset og ideene som deles av høyreekstreme. Det samme gjelder retorikk som nettopp nører oppunder det som er et underliggende hat mot Arbeiderpartiet som landssvikere, eller krigsretorikk som gir assosiasjoner til korstog og dommedagsprofetier.

Hva er innafor?

Jeg mener vi skal ha et stort ytringsrom, og jeg deler for øvrig bekymringen flere har for at ytringsrommet i deler av samfunnet snevres inn. Men grensen må samtidig trekkes et sted for hva som er innafor.

Vi må ha en felles front mot ekstreme holdninger og konspirasjonsteorier og hat. Vi må reagere på retorikk som dehumaniserer mennesker. Ellers risikerer vi nettopp å normalisere holdninger som vi tidligere reagerte på.

Les også: Har vi lært noe av 22. juli?

Her har vi alle et ansvar. Jeg er særlig bekymret for at vi i den politiske debatten i større grad tillegger folk intensjoner, plasserer folk i identitetskategorier og raskt forsvinner ned i komfortable skyttergraver og ekkokammer.

Sosiale medier og mediehverdagen krever at man er mer spissformulert. At budskap og politiske angrep skal fremføres på 10-15 sekunder. Det bidrar ikke til en god offentlig debatt.

Nei, Høyre selger ikke Norge «bit for bit.» Nei, Ap «mener ikke terroristers er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»

En ubehagelig påminnelse

Taggingen av minnesmerket til Benjamin Hermansen satt en støkk i meg. Det er en fortvilende, ubehagelig påminnelse.

Sammen må vi bygge en standhaftig samfunnsmur mot høyreekstremisme. Vi må se terroren 22. juli i en ideologisk sammenheng, og vi må erkjenne at vi ikke har gjort nok for å bekjempe ideene som fostret Behring Breivik og Manshaus.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Vi trenger mer kunnskap om radikalisering og vi trenger flere nyanserte debatter om disse vanskelige spørsmålene.

Så til alle i AUF – og til mine venner i AUF som jeg er veldig glad i og stolt av – jeg ser dere. Dere ble angrepet. Jeg kommer aldri helt til å forstå hvordan det var, men jeg skal prøve så godt jeg kan å ta denne kampen med dere. Takk for at dere har båret det vanskelige så lenge.

Dette innlegget ble først publisert på debattforfatters Facebook.

Kommentarer til denne saken