Norske samtidsdansere slutter ikke å overraske.

Du husker kanskje bråket rundt Sløseriombudsmannen og Sløserikommisjonen i fjor sommer? Da var det lederne Kristine Karåla Øren og Eva Grainger i forbundet Norske Dansekunstnere som startet ballet:

I et innspillsdokument til Ytringsfrihetskommisjonen beskyldte de Sløseriombudsmannen for å skape hatefulle, diskriminerende og krenkende ytringer, hets, trakassering, trusler og vold mot norske kunstnere.

Øren gikk deretter knallhardt ut i NRK kveldsnytt og fortalte om drapstrusler, hakekors på døra, trusler om voldtekt og grove forbrytelser.

Alt på grunn av Sløseriombudsmannen Are Søberg og hans følgere.

Øren ble selvsagt spurt om dokumentasjon. Men det hadde hun ikke. Ikke senere heller.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Heller ikke da scenekunstneren Morten Traavik utlyste dusør helt opp mot 250 000 kroner for den som kunne dokumentere alvorlige trusler som kunne knyttes til Sløseriombudsmannen, skjedde det noe.

Og heller ikke i forrige uke, da til og med NRK fant grunn til å reagere:

I en kronikk i Journalisten og Medier24 påpekte redaktør Ole Jan Larsen og produsent Henrik Hylland Uhlving den merkelige mottakelsen dokumentarfilmen «Prosjekt sløseri» hadde fått blant enkelte norske filmanmeldere. De mente nemlig at filmen var «ensidig», og at den «ikke fikk med motpartens syn».

I kronikken kontret Larsen og Uhlving med at anmelderne og mediene deres – mer eller mindre ubevisst – er med og undergraver den offentlige debatten.

Formålet med filmen var nettopp å undersøke påstandene om trusler mot norske scenekunstnere i skyggen av Sløseriombudsmannens omtale av dem. Resultatet?

Filmskaperne fant ingen alvorlige trusler. Og verre:

Ingen av de som slynget fram de udokumenterte påstandene om trusler ville stille opp for å forsvare eller sannsynliggjøre dem.

Heller ikke fagorganisasjonen Norske Dansekunstnere, som i et styrevedtak skyldte på manglende «kapasitet» til å kunne prioritere deltakelse i filmen. De hadde heller ikke kapasitet til å stille opp i Dagsnytt 18 i forrige uke for å møte Larsen fra NRK til debatt.

Ikke så rart at filmen ble «ensidig», med andre ord.

Men det er i en slik situasjon at lederen for Norske Dansekunstnere, Kristine Karola Øren, blir nominert til hedersprisen Gulljerven av det såkalte Scenekunstbruket – en stor, offentlig formidler av scenekunst i Norge, eid av norske fylkeskommuner.

Særlig har juryen latt seg imponere av forbundslederens mot eller djervhet:

Under kategorien «Årets (d) jerveste» skriver de i nominasjonsteksten at Kristine Karåla Øren «har forvaltet sin rolle svært godt. Tok et tydelig standpunkt sommeren 2021, vek ikke en tomme når det stormet som mest».

Vek ikke en tomme, altså.

Her er det mange muligheter til å være sarkastisk. Men det alvorlige er at denne nye «debatt-teknikken» ser ut til å være på frammarsj også her i Norge.

Den kommer, som veldig mye annet, fra USA – der woke-bevegelsen på den ene ytterkanten og Trump-fløyen på den andre i lang tid har gjort det til en paradegren å kaste løgner, falske beskyldninger og udokumenterte påstander mot hverandre.

I fjor så vi det her hjemme da leder Begard Reza i Salam (organisasjonen for skeive muslimer) hevdet at Kjetil Rolness og et annet medlem i Ytringsfrihetskommisjonen hadde vist fram kjønnsorganene sine i en dokø.

Og i sommer gikk nestlederen i samme organisasjon, Nikita Amber Abbas, ut og påsto i en hjerteskjærende historie at hun var blant dem som ble skutt utenfor London Pub. Hun ble hovedoppslag i flere medier – før oppslagene ble avpublisert.

Abbas er nå siktet av politiet for falsk forklaring.

Det er denne tradisjonen Kristine Karåla Øren og organisasjonen Norske Dansekunstnere skriver seg inn i. Påstandene om hets og sjikane, hakekors og trusler er aldri dokumentert. De er heller ikke forsøkt dokumentert.

Og det er da vi andre, vi som kanskje definerer oss til den brede, demokratiske midten, må tenke oss litt om:

Vil vi at denne typen argumentasjon skal vinne fram i den politiske debatten i Norge?

Vil vi virkelig at folk på de autoritære ytterfløyene skal bli applaudert for slikt? At folk som ikke aksepterer vanlige, demokratiske spilleregler bare kan kaste fram udokumenterte påstander – og slippe unna med det?

Les mer fra Norsk debatt

Som NRK-redaktør Ole Jan Larsen og produsent Henrik Hylland Uhlving skriver:

«Det er alvorlig å komme med grove påstander uten å dokumentere dem, og deretter trekke seg tilbake og nekte å svare på kritiske spørsmål.»

De har selvsagt helt rett. Å nekte å dokumentere grove påstander er i alle fall ikke modig eller «djervt». Det er tvert imot ganske feigt. Og grunnleggende udemokratisk.

Det er i dette lyset vi også må undre oss over ellers oppegående folk i juryene som står bak priser og nominasjoner:

• I juli i år presterte Nobels Fredssenter å gi sin dialogpris til Salam ved Begard Reza på grunn av sin påståtte innsats for å «styrke samhold og forståelse i etterkant av Oslo-skytingen»
• Og nå blir Norske Dansekunstnere ved Kristine Karåla Øren nominert av Norsk Scenekunstbruk på grunn av sitt påståtte mot
  

Det er mulig det er godt ment: At det aktverdige, velmente motivet er å støtte skeive muslimer og norske dansekunstnere i det som kan synes som en ujevn kamp mot en slem majoritet.

Men dette er ikke støtte til utsatte grupper.

Dette er tvert imot å bygge opp under krefter som trekker skeive muslimer og norske dansekunstnere ned i en type gjørmebryting som bare kan skade dem.