Gå til sidens hovedinnhold

Avslører kameraderi mellom partifeller i UD: Vil neppe få noen konsekvenser

Der det er tette nettverk og en politisk elite som selv kontrollerer sanksjonsmidlene, praktiseres gjerne en lov for Loke og en annen lov for Tor.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Som tidligere ansatt i staten har jeg alltid hatt stor tillit og tiltro til Riksrevisjonen. Stortingets vaktbikkje som skal påse at forvaltningen effektivt følger opp Stortingets vedtak, at ingen spiser av lasset og at felleskassa forvaltes som forutsatt.

Den forrige riksrevisoren, Jørgen Kosmo, satte en ny standard. Og nåværende riksrevisor, Per-Kristian Foss, har også gjort en god jobb med å påtale en rekke grove brudd på gjeldende lover og regler i forvaltningen.

Og Riksrevisjonens oppgave blir stadig viktigere i disse dystopiske tider hvor svart gjøres til hvitt og tingene snus på hodet av kommunikasjonsavdelinger som vokser fortere enn ondartede kreftsvulster.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

At spinndoktorene driver strategisk kommunikasjon og offensivt påvirkningsarbeid som rene militære informasjonsoperasjoner, undergraver demokratiet. Det samme gjør det faktum at politisk ledelse i mange departement skjermer seg bak en offentlighetslov som stadig misbrukes for å hindre innsyn.

Solberg-regjeringen foreslår endog å utvide praksisen med å unndra saksdokumenter fra offentlighet.

En lov for Loke, og en annen lov for Tor

Riksrevisjonen er på mange måter siste skanse for å forhindre at de tette nettverkene på tvers av partiskillene blant yrkespolitikerne og det politisk plasserte toppsjiktet i embetsverket utvikler mafia-tilbøyeligheter.

For der det er store beløp i omløp, er det også tilbøyelighet til habilitetsbrudd, vennetjenester og noen ganger direkte svindel, underslag og koplinger til kriminelle miljøer.

Og der det er snakk om fellesmidler, er ofte omgangen med pengene like skjødesløs som kontrollen er svak. Og der det er tette nettverk og en politisk elite som selv kontrollerer sanksjonsmidlene, praktiseres gjerne en lov for Loke og en annen lov for Tor.

Les også: Jeg har bare to valg. Ingen av dem er gode

Her er det viktig å følge med. UD forvalter over 40 milliarder av våre skattepenger. De blir bokstavelig talt delt ut «i øst og i vest» og ofte til mer eller mindre korrupte regimer i sør eller til NGO-er og internasjonale organisasjoner som har en tilbøyelighet til å bruke uforholdsmessig mye pengene på administrasjon, lønn og frynsegoder til seg selv - heller enn til de ideelle formålene de hevder å representere.

Så med bakgrunn i Rød Larsen-saken var det en viss forventning knyttet til Riksrevisjonens «Undersøkelse av Utenriksdepartementets tildeling av tilskudd til International Peace Institute», da den ble offentliggjort og overlevert Stortinget 3. juni.

Kritikken av UD er sterk, men mye tyder på at Riksrevisoren denne gang kan ha blitt lurt.

Tovarishch Pedersen

Terje Rød Larsen ble ansatt som president i IPI i 2005. Han ble sparket i oktober 2020 som en følge av at han ikke ville redegjøre for et privat lån på 130.000 dollar fra overgrepsdømte Jeffrey Epstein.

Fra 2007 til det begynte å brenne under bena på Rød Larsen og UD stoppet overføringene i 2018, overførte UD til sammen 130,6 millioner kroner i støtte til IPI.

Geir O. Pedersen, partikamerat, FAFO-kollega, venn og sentral i Midtøsten-forhandlingene sammen med Rød Larsen og Mona Juul, startet opp overføringene til IPI i 2007.

Han har vært ansvarlig for til sammen 47,1 millioner i overføringer til IPI i perioden da han var ekspedisjonssjef i UD fra 2008 til 2012. Rød Larsen ga Pedersens kone jobb i IPI. Kamerat Pedersen har i tillegg sittet som UDs representant i IPIs «International Advisory Council» fra 2010.

Pedersen har med andre ord sittet på begge sider av bordet både som giver og mottaker av norske skattebetaleres penger. Sammen med Rød Larsen og Mona Juul, som begge har blitt tatt i å opptre kritikkverdig i økonomiske forhold tidligere, har Pedersen hatt en lang og lysende karriere i UD og rotert i svingdørene mellom UD og sentrale posisjoner i FN-systemet i en årrekke - på samme måte som ekteparet Rød Larsen/Juul.

Les også: Milliard-skandalen: Lan Marie Berg er uansett ferdig i Oslo-politikken

Riksrevisjonen konkluderer med at «Det var betydelige svakheter i Utenriksdepartementets saksbehandling, kontroll med og oppfølging av IPI. UD mangler dokumentasjon på egen saksbehandling, kontrollerte ikke eller fulgte ikke opp hvordan IPI brukte pengene, blant annet at de brukte for mye av tilskuddet til å dekke egne administrasjonskostnader» (inklusive en påtakelig økning lønn som Rød Larsen bevilget seg til seg selv).

Videre påpeker Riksrevisjonen at UD ikke stilte krav til IPI om å rapportere på måloppnåelse, og heller ikke fulgte opp mangler ved prosjektplaner, budsjetter, rapporter og regnskaper. UD hadde med andre ord overhode ikke snøring på hva de 130,6 millionene av skattebetalernes penger ble brukt til.

Når det gjelder habilitetsvurderingene konkluderer Riksrevisjonen med at tilliten til de som fatter beslutninger i UD er svekket. Oversatt til dagligtale sier Riksrevisjonen at her er det grunn til å tro at det har det vært et kameraderi mellom partifeller som har forvaltet våre fellesmidler som om de tilhørte dem selv.

Får det noen konsekvenser? Antakelig ingen, utover et par spalter fra Akersgata, og kanskje noen pip fra Utenrikskomiteen for syns skyld. Geir Ove Pedersen, som nå er FNs spesialrepresentant til Syria, sier i en epost til DN at han tar Riksrevisjonens rapport til etterretning.

Rettsavdelingen i UD, hvor nåværende EU-ambassadør Rolf Einar Fife var ekspedisjonssjef i undersøkelsesperioden, holder hodet lavt og venter på at alt skal bli som før i UDs kantine.

Han gjorde mildest talt en særdeles slett jobb i forbindelse med habilitetsvurderingen av Pedersen - det vil si at han ikke gjorde jobben sin. Utenriksminister Jonas Gahr Støre, som hadde det overordnede politiske ansvaret, gjør seg så liten som han bare kan og håper at det ikke er flere snubletråder han kan vikle seg inn i nå rett før valgkampen tar til for alvor.

Og kritikken preller selvsagt av som vann på gåsa på Ine Eriksen Søreide, som i et tilsvar til Riksrevisjonen, åpenbart ført i pennen av Rettsavdelingen og Kommunikasjonsavdelingen før det har vært innom Utenriksråden, lover at nå skal alt bli så mye bedre, slik det er blitt lovt så mange ganger før.

Men her er det trolig flere lik i lasten, og flere som løper fra sitt ansvar i alle retninger som flyktende høns fra øksen og hoggestabben.

The devil is in the details

Vel så interessant som det Riksrevisjonen dekker i rapporten, er det som ikke dekkes. Djevelen ligger i detaljene, i avgrensningen av Riksrevisjonens mandat og i fotnotene som har så liten skrift at de fort overses.

Etter at Riksrevisjonen mottok en epost fra UD 12.11.20 om at det ble iverksatt omfattende tiltak for å forbedre saksbehandlingen i UD i 2013, begrenset Riksrevisjonen undersøkelsesmandatet til perioden 2007-2012.

Riksrevisjonen skriver; «Vi har avgrenset revisjonen med utgangspunkt i vår risikovurdering. Basert på den informasjonen og dokumentasjonen vi innhentet fra Utenriksdepartementet om tilskudd til IPI i perioden 2005–2020, vurderte vi at risikoen for vesentlige svakheter ved saksbehandlingen var størst i perioden 2007–2012».

Det er påfallende av flere grunner. Størsteparten av UDs tilskudd til IPI, 73,6 millioner av totalt 130,6 millioner ble gitt i perioden etterpå, fra 2013-2018. De årlige tilskuddene til IPI økte faktisk markant og nådde toppen i 2014 og 2015. Solbergregjeringen kom til makten i 2013.

Tidligere utenriksminister Børge Brende, og nåværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide, skjærer med andre ord klar av revisjonen. Det var også i denne perioden, i 2013, at Terje Rød Larsen mottok det famøse private lånet fra Jeffrey Epstein, et lån som Rød Larsen ikke har villet redegjøre for. Alt dette faller utenfor Riksrevisjonens gjennomgang.

Les også: Tenk hvis alle som er født på samme dag kunne møtes

Riksrevisjonen har unnlatt å undersøke Rød Larsens private økonomiske disposisjoner. De har heller ikke gått inn i IPIs regnskaper for å undersøke nærmere hva de norske tilskuddsmidlene faktisk er blitt brukt til.

I stedet vises det til en kort og særdeles overflatisk rapport som KPMG har gjort på oppdrag fra IPI, som åpenbart har hatt til hensikt å hvitvaske IPIs forbindelser med Epstein, men som verken gir noe svar på Rød Larsens relasjoner til Epstein, eller om tilgangen på midler fra UD var på uriktige premisser eller hvordan de ble anvendt. At Riksrevisjonen i det hele tatt henviser til denne overflatiske rapporten, som åpenbart kun har hatt til hensikt å hvitvaske IPI som begrunnelse for ikke å undersøke saken nærmere, virker useriøst.

Geir Ove Pedersen er kastet under bussen, men antakelig uten at det får noen videre konsekvenser. Men hva Terje Rød Larsen egentlig har drevet på med, og hva skattebetalernes penger, utbetalt av hans FAFO-venner i UD, er blitt brukt til, forblir fortsatt en gåte.

Det forblir også fortsatt en gåte hvordan FN-ambassadør Mona Juul, Rød Larsens ektefelle og nære venninne til Ine Eriksen Søreide, kan beholde sin sikkerhetsklarering når hun som nærstående til Rød Larsen har vært kompromittert i henhold til Sikkerhetsloven helt siden 2013?

Men akkurat det siste er det PST og ikke Riksrevisjonens ansvar å rydde opp i.

Bør ta sin hatt og gå

Misbruk av våre surt innbetalte skattepenger er stort sett forbeholdt de øverst på den departementale kransekaka, det vil si politisk ledelse og det øverste embetssjiktet. De har utviklet sine egne oligarkier på tvers av partiskillene, og beskytter seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere og offentlighetsloven.

Sånn kan vi ikke ha det om vi fortsatt med god samvittighet skal kunne kalle Norge en rettsstat. Demokratiet forutsetter god statsskikk og solid forvaltningspraksis.

Det kan ikke være en lov for Loke og en annen for Tor.

Slikt strider mot folks rettsfølelse. Det undergraver tilliten til forvaltningen. Det underminerer legitimiteten til politikerne som er satt til å styre og forvalte felleskassa på vegne av oss andre. Å snakke om solidaritet og tillitssamfunn blir jo bare tull når lover og regler brytes en masse og habilitetsregler systematisk overses.

Riksrevisjonen må styrkes. Det må utvikles verktøy og sanksjonsmidler som bøter, suspensjon og fengsel for ansatte i offentlig sektor på samme måte som i kampen mot korrupsjon i privat sektor hvor politikerne har vært langt mer iherdige i arbeidet for å utvikle effektive kontroll- og sanksjonsmekanismer.

Les mer fra Norsk debatt her

Om læring og forbedring er et mål må ansatte i høyt betrodde stillinger i embetsverket få sparken når de går over streken.

Og om det er et mål å opprettholde tilliten til vårt politiske system, er det ikke tilstrekkelig for politisk ledelse å hevde å ta ansvar ved å bli sittende. Det holder rett og slett ikke å lire av seg det standard trylleformularet om at «nu skal alt bli så mye bedre!». Politisk ledelse må ta ansvar.

Noen ganger må ansvarlig statsråd rett og slett ta sin hatt og gå.

Kommentarer til denne saken