Du blir også muligens sur på meg for at jeg forteller deg dette, men kanskje også på kjøttindustrien som behandler grisen som den gjør.

Aller mest håper jeg det får deg til å tenke. For om vi lar være å tenke på dette, lider grisene.

Griser er fantastiske dyr

De har både sosiale og intellektuelle evner både på nivå med og over hundens - og i visse tester på nivå med 3-årige mennesker. De kjenner igjen ansikter, de er renslige, de kan være sjenerte eller noen skikkelige tøffinger. De kan være avvisende eller overdrevent kjærlige - og de passer på hverandre. Ikke minst kan griser og mennesker bli veldig gode venner.

I kjøttindustrien ignoreres som regel disse egenskapene.

Les også: Løsningen er ikke å importere mengder av bønner, nøtter og raps

Norske griser lever innesperret

I naturen tilbringer grisen tiden ute og bruker store deler av dagen på bevege seg rundt i skog og mark mens den roter med sin kraftige snute i jord og mark etter en variasjon av røtter, knoller, insekter og småkryp. Der spiser den gjerne bær, nøtter, smådyr, egg og planter - ja det meste de kommer over.

Baconet du kjøpte til frokost var sannsynligvis fra en gris som levde hele sitt liv innesperret på et betonggulv med litt flis og kanskje litt halm på, som spiste det samme kraftfôret hver dag, og som kun hadde 0,8 kvadratmeter i snitt å bevege seg på.

Jeg sier sannsynligvis, fordi over 99 prosent av norske griser lever hele sine liv innesperrede på betonggulv.

Hadde vi holdt hunder fanget slik hadde alle vært enige i at det var dyreplageri. Hunder, som i følge Mattilsynets retningslinjer skal luftes tre ganger per døgn, har ikke noe mer eller mindre behov for å få komme utendørs enn grisene. Den eneste forskjellen er at vi aksepterer at grisene gjør fra seg inne, på spaltegolvet de har i betongbingen sin - fordi det gjør «ribba» eller «baconet» billigere.

Kan vi forstå grisene bedre nå?

Forestill deg så de seks siste månedene av ditt liv - alt du har gjort, opplevd og gjennomgått. Hendelser, nyheter som har engasjert deg, relasjoner som har påvirket deg, frisk luft, forurenset luft, frustrasjon over koronasituasjonens begrensninger - men allikevel fredagstaco eller pizzalørdag, og allikevel kanskje en fjelltur.

Spesielt tenk på hvor frustrerende pandemibegrensningene har vært. Hvordan har det vært å bli begrenset, være for det meste innendørs, uten mulighet til å treffe venner som før, vise og motta omsorg, eller drive med hobbyer i fellesskap?

Akkurat nå er vi kanskje i bedre stand til å forstå grisene litt bedre?

Bytt så alt dette du allikevel har opplevd med seks måneder på betonggulv, innesperret med de samme individene, med den samme maten hver dag. Aldri frisk luft. Aldri fikk du gjøre den menneskelige motsvarigheten til å «rote i jorda etter røtter», altså du fikk aldri leve ut dine største naturlige behov.

Les flere saker fra norsk debatt her

Jeg glemte forresten å nevne at i løpet av denne tiden ble dine tenner kanskje filt ned og du overlevde kanskje ikke. 13 prosent av grisungene dør nemlig før de når slakteriet. Og om du er hankjønn fikk du pungsteinene skjært ut med skalpell, et inngrep som tross smertebehandling fortsatt er smertefullt for grisungene. Denne smerten utsettes du for slik at du skal smake bedre.

Er ikke dette dyreplageri?

Etter seks måneder fraktes du til slakteriet, endestasjonen for dyrene i norsk kjøttindustri. På eller på grunn av disse transportene, døde det 346 griser i 2019. Det betyr at det hver eneste arbeidsdag dør mer enn én gris i Norge, og når én gris dør av transporten, er det veldig mange flere som lider av de samme påkjenningene - men som overlever.

Det er ikke lov å bruke elektriske støt for å få deg av eller på transportene, men det er lov å bruke elektriske støt for å få deg til å flytte deg på slakteriene.

Helt til sist senkes du og de andre grisene ned i gasskamre, hvor dere puster inn karbondioksid som i lunger, hals og svelg kommer i kontakt med fukt og danner brennende karbonsyre, som fyller dine siste øyeblikk med smerte og panikk mens du kveles av gassen til du svimer av.

Er ikke dette dyreplageri?

Og det er her du til slutt selv må ta et valg:

Vil jeg støtte dyreplageri? Og vil jeg nyte frokosten med biter av plagede dyr på tallerkenen?

Samuel Rostøl, dyrerettsaktivist og styremedlem i Norsk vegansamfunn, Norge