Det er sent på kveld. Politiet har innbrakt en kvinne til arresten. De kjenner henne fra før, og vet at hun har en avhengighet til amfetamin. Nå vil de vite om hun har brukerdoser på seg. Inne på cellen blir ytterklærne hennes gjennomgått før hun blir kommandert til å kle seg naken.

«Nei, jeg vil ikke ta av meg strømpebuksen», sier hun, men til ingen nytte. «Det du skal gjøre nå, er å ta av deg trusen og sette deg over speilet mens du hoster».

Kvinnen gjentar at hun ikke vil, igjen til ingen nytte. Hun har motvillig kledd av seg nå. «Må jeg hoste? Jeg vil ikke. Skal du putte fingrene inn i meg?» roper hun til slutt, skrekkslagen.

Kvinnen får beskjed om at det ikke er nødvendig at politiet penetrerer henne vaginalt, så lenge hun hoster mens de har blikket festet på kjønnsorganet hennes.

«Jeg synes det er ubehagelig», sier kvinnen fortvilet, før hun setter seg over speilet og hoster. Hun blir bedt om å hoste høyere, og så enda litt høyere, før politiet lattermildt bekrefter «det går bra».

Virkelighetsunderholdning av maktovergrep

Dette hjerteskjærende klippet kan ses i TV-programmet «Nattpatruljen», ett av flere programmer som har laget virkelighetsunderholdning av politiets gjentatte maktovergrep mot brukere av ulovlige rusmidler.

Lenge før disse seriene gikk i produksjon, varslet jurister og forsvarsadvokater om at politipraksisen som dokumenteres i disse seriene, er ulovlig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Politiet trengte likevel en egen retningslinje ført i penn av Riksadvokaten, som beskrev at inngripende tvangsmidler ikke er forholdsmessig maktbruk i mindre alvorlige narkotikasaker.

En senere gjennomgang av politiets praksis avdekket at politiet kan ha gjort anslagsvis 2000 ulovlige kroppslige undersøkelser årlig.

Skandalen fortsetter

Skandalen stopper ikke her. Nylig fikk justisministeren overlevert en oppsiktsvekkende rapport som forteller at politiansatte har misbrukt sin autoritet i rollen som politi, mens de har utført arbeid for den private, ruskonservative lobbyorganisasjonen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

I rapporten kommer det blant annet fram at politiansatte har drevet med foreningsarbeid i arbeidstiden, at NNPFs ruspolitiske standpunkt har hatt betydelig innflytelse på politiets praksis i narkotikasaker og at utbetalinger til NNPF ikke har vært innenfor det økonomiske regelverket.

Utvalgsleder konkluderer med at samrøret mellom NNPF og politi utgjør et demokratisk problem og et rettssikkerhetsproblem.

Stille som en mus

Til tross for opprørende avdekking av politipraksis i saker som angår narkotika, har justisministeren vært stille som en mus.

Som øverste ansvarlig for politietaten, har hun gjentatte ganger blitt spurt om hun vil beklage overfor ofre for politiets maktovergrep. Like mange ganger har hun knepet munnen godt igjen.

Men denne helgen ville hun snakke. I et intervju med Nettavisen uttrykker hun bekymring for at tilliten til politiet kan være svekket.

Les saken: Mehl om kritikken mot politiet: – Veldig drøyt

Men det er verken innholdet i Riksadvokatens gjennomgang, eller Rolleforståelsesutvalget sin rapport som ligger til grunn for hennes bekymring.

Justisministeren synes å mene at hvis tilliten til politiet er svekket, ligger ansvaret på samfunnsengasjerte borgere og politikere som har tillat seg å kritisere politiet for å bryte loven, og som har uttalt seg kritisk om rolleblanding som er av et slikt omfang at det utgjør et rettssikkerhetsproblem.

Glatter over menneskerettighetsbrudd

Det er nesten så du ikke skulle tro det du leser.

Norges justisminister glatter over menneskerettighetsbrudd, ser forbi forhold som utgjør en trussel mot demokrati og mot rettsstaten, og bagatelliserer systematiske ulovlige maktovergrep som per definisjonen kan karakteriseres som seksuelle overgrep.

Vel tilhører hun et parti som nylig har vedtatt en ruspolitikk som ville omgjort Norge til en politistat, men hun er ikke statsråd bare for de mest ekstreme Senterpartivelgerne. Emilie Enger Mehl er minister for hele folket. Nå avkrever hun uforbeholden tillit til politiet, og signaliserer at kritiske stemmer bør stilnes.

Justisministeren har glemt at noen av hennes viktigste oppgaver er å sørge for at politiet følger loven, og å verne om grunnleggende rettigheter som utgjør selve kjernen i vår rettsstat. Selv er hun øverste ansvarlig, men dette er et ansvar som hun verken viser seg villig eller egnet til å bære. Det er ikke en statsråd verdig.

Justisministeren har fått mulighet til å svare på innlegget.