Utenforskap er et ekkelt ord som ofte blir brukt når politikere og samfunnsdebattanter skal lufte problemstillinger rundt barn, om hvordan de ikke trives, og ikke lærer og fungerer i skolen, fordi de blir mobbet.

Jeg synes dette ordet som begrep fungerer dårlig hvis vi ønsker å se helt objektivt på store samfunnsproblemer som mobbing i skolen. I en sammenheng hvor vi har som mål å forsøke å løse alt det som bryter ned og ødelegger barn og familier som må leve store deler av livet i dyp krise, er det et dårlig begrep.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi vet at barn som blir mobbet over tid får dårligere helse. Psykisk stress utløser kroppslige vondter som enkelte barn kanskje aldri vil greie å heles fra. De mister også muligheten til å delta i samfunnet både som barn, og ofte også muligheten til å delta i utdanning slik at de kan bidra i arbeidslivet.

Jeg vet av erfaring at dette livet også fører med seg bortfall av inntekt dersom helsa til barnet blir så dårlig at det ikke lar seg kombinere med at begge foreldre er i inntektsgivende arbeid. Det gjør ikke barnet sterkere.

Norsk lov skal regulere de viktigste delene av samfunnet. Opplæringsloven er derfor svært viktig som det ene sikkerhetsnettet barn i skolepliktig alder har, som tilsvarer arbeidsmiljøloven vi voksne har som vår sikkerhet i arbeidslivet.

Barna nedprioriteres

Nå er en ny opplæringslov ute til høring. Jeg skrev derfor til både barne- og familiedepartementet og Barneombudet for å høre om barna denne gangen gis mulighet til samme rettssikkerhet som arbeidsmiljøloven gir.

Da mitt barn fikk to medhold fra Statsforvalter, sa Statsforvalter selv at de ikke hadde mandat til å bruke arbeidsmiljøloven, slik at de kunne reagert mot skolen, som det reageres mot tilsvarende lovbrudd i voksnes arbeidsliv.

Det ligger ingen forslag ute som forandrer vesentlig på nåværende lovverk.

Hvorfor skal barna og familiene deres måtte ha dårligere rettssikkerhet enn voksne i arbeidslivet har?

Kan aktuelle ministre og Barneombudet svare offentlig på hvorfor barna blir nedprioritert på dette viktige området?

I dag går ikke Statsforvalterne ut og ser om vedtakene de skriver faktisk virker. Hvordan blir det da mulig å drive kunnskapsbasert arbeid i forkant av ny lov?

Hvilke tall gir dem grunnlag nok til at et nytt lovverk skal settes i kraft?

Er mitt barns ødelagte barndom med i dette grunnlaget?

Behagelig å unngå spørsmål

Hvorfor framstår barnekonvensjonen som et valgbart forslag når den jo faktisk allerede er norsk lov?

Hva er grunnlaget for at den nye opplæringsloven ligner svært mye på den vi har i dag, når mobbetall viser at vi slett ikke er i mål, eller en gang i nærheten av den optimistiske nullvisjonen som uansett burde skjerpet både lovverk og innsats ellers?

Hvorfor har skoleeierne fortsatt mulighet til å drive lange prosesser mot egne innbyggeres barn på egne skattebetaleres bekostning, mens barna og familiene selv må risikere millionbeløp i et uberegnelig rettssystem hvor barna stiller utslitte med utslitte foreldre som eneste ressurs, attpåtil uten fri rettshjelp, som kommunene i praksis har?

Vil regjeringen gå etter og undersøke det maktmisbruket som ble avslørt når Toppe nylig gikk ut og tydeliggjorde meldeplikten?

I tilfelle ikke, hvorfor?

I de tilfellene hvor barn må flytte etter mobbing, har dere vurdert om det burde utløst støtte i form av veiledning/penger og eventuelt sanksjoner mot skoleeier?

I en tid hvor det stadig snakkes mye og ofte om rettigheter og ytringsfrihet, burde ikke mediene også løfte grupper som barn fram slik at samfunnet får mulighet til å høre historiene deres?

Eller er det kanskje behagelig å ha et utenforskap å låse spørsmål som de overnevnte inne i?

Les mer fra Norsk debatt