Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Tusenfryd fortjener all kritikken de får nå. Å innføre VIP-køer i en fornøyelsespark for barn er et påfunn du må være rimelig beinhard liberalist for å kunne forsvare. Konseptet er både vulgært, hjerterått, og som VGs Hans Petter Sjøli skrev, utpreget unorsk. At konseptet er vanlig i andre land enn Norge, forteller oss egentlig bare at ulikheten tross alt er mindre her til lands, og at det fortsatt har noe å si for kulturen vår, og vårt kompass for rett og galt.
Men det er også noe av en sovepute, det der. Ideen, eller illusjonen, om at vi alle er så like her i landet. Og at vi behandler hverandre likt. Det er ganske enkelt ikke sant, selv om mange av oss - vi som har faste og godt betalte jobber - nesten kan bevege oss gjennom et helt voksenliv uten å være i berøring med den norske barnefattigdommen. Den har økt kraftig i mer enn ti år, og medfører daglig skam, daglige skuffelser, daglig bekymring for framtiden. Og viktigst: Et ran av livsmuligheter, og av helse.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Men norske aviser og kommentatorer fillerister jo ikke de som kan gjøre noe med den norske fattigdommen som rammer barn, slik de nå fillerister Tusenfryd. Og det er problemet her: Over hundre tusen barn i Norge lever liv som det er mest behagelig å ikke vie alt for mye oppmerksomhet.
For hvert barn som får sine illusjoner om likhet knust i køen til Speed Monster på Tusenfryd, finnes tusen barnebursdager der noen mangler. Ti tusen slengbemerkninger om foreldrenes dårlige råd. Hundre tusen sommerferier som ikke er som de andres, uten fritidsboliger, utenlandsreiser – eller besøk på Tusenfryd.
Derfor er det noe som skurrer i den ellers gode kritikken NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad fremmer. Spesielt når hun framhever forskjellen på Tusenfryds «fast track» og tilsvarende ordninger i voksenverden:
«Gradvis har det kommet fast tracks i flere av samfunnets køer, på flyplassene, i bomringene, i helsevesenet. Det er mulig å betale seg ut av køen, eller over i en som går raskere. Mange av oss tar det rimelig med ro i møte med denne nye sorteringen, fordi vi er voksne mennesker som har valgt å prioritere hurtighet over økonomi, eller motsatt.
De som seiler forbi oss, eller sitter og venter, er rett og slett folk som har valgt annerledes».
Les også: Reagerer med avsky mot Tusenfryd: - Ingen skam å snu
For det første tviler jeg på at lavinntektsfamiliene som sliter med råd til turen på Tusenfryd «velger» bort SAS Plus på reisen dit. Men Hobbelstads påstand får meg for det andre til å tenke: Kan det hende at noe av sinnet mot Tusenfryd ikke bare skyldes VIP-køene, men at Tusenfryd ødelegger (middelklasse)voksnes illusjoner om at barn er lykkelige uvitende om urettferdigheten som omgir dem?
Ja, rett og slett at mye av de siste dagers kritikk mot Tusenfryd avslører noen av blindpunktene i den norske offentlige debatten, og gjør oss sinte, fordi det også sier noe om oss selv? Det er, for å være litt frekk, nesten som om middelklassen plutselig oppdaget barnefattigdom når den dukket opp i en overpriset fornøyelsespark.
For barna, de vet hva ulikhet er. Fra de er svært små, og helt uavhengig av sosial bakgrunn. Selvsagt vet de det. Lenge, lenge før barna er store nok til å prøve Loopen på Tusefryd vet de hvem som har, og hvem som ikke har. Slik har det alltid vært. Selv begynte jeg på Berg skole i Trondheim for over 30 år siden – byen med lavest ulikhet blant storbyene. Skolen var gjennomsyret av klassebevissthet, eller kanskje heller klasseubevissthet. Språket manglet så klart, og det var ikke mye økonomisk maktanalyse i skolegården. Men alle visste.
En familie som besøker Tusenfryd en lørdag nå i fellesferien må ut med 1916 kroner for billetter. Det er før (den midt sagt stramt prisede) softisen, maten og drikken. Og reisingen. Barn av foreldre med vedvarende lavinntekt kan som oftest se langt etter ferier med et slikt prisnivå.
Tusenfryd er jo tvert imot i ei årrekke er blitt brukt som eksempel på nettopp den typen gleder som barn i familier med vedvarende lavinntekt uansett er avskåret fra – til det punktet at en tur til Tusenfryd ofte står på programmet når kommuner og sivilsamfunn skal hjelpe barn fra lavinntektsfamilier. Det er der vi er i Norge: Egne ordninger for barn av fattige foreldre, siden vi ikke greier å forhindre fattigdommen i første omgang.
Som sagt: Tusenfryd fortjener all kritikken de nå får. Men det kommer ikke så mye konstruktivt ut av denne høyst etterlengtede debatten om barn i fattige familier, dersom premisset er at Tusenfryd i utgangspunktet er noe som er tilgjengelig for alle. En gjør rett i å bli opprørt over Tusenfryds forskjellsbehandling. Men skal en gjøre noe med årsakene til at 115 000 barn vokser opp slik, er det en beleilig avsporing med forbrukerprotester mot køordningene i et multinasjonalt fornøyelsespark-selskap. Det blir mest til pynt. Adressaten må være Stortinget.
Og da blir jo spørsmålet: Er de - arbeidslinjas arkitekter! - villige til å sørge for at uføre forsørgere får høye nok trygdeutbetalinger til å kunne ta med barna på Tusenfryd? Er de villige til å øke sosialhjelpssatsene? Er de villige til å øke barnetrygda? Gjøre noe med boligmarkedet, som har utviklet seg til en ren forskjellsmaskin?
Tusenfryd selger gode opplevelser til de som har råd. Og de kan velge å drive så mye omdømmemessig selvskading de vil, ved å peke nese til norske likhetsidealer og innføre vulgære VIP-køer. Men ansvaret for å bekjempe fattigdom i familier, det hviler på politikken – og dermed, dypest sett, på alle oss andre.