* Etter at denne kommentaren ble publisert, er det avgjort at Shabana Rehman faktisk får begravelse på statens bekostning.

Så vidt jeg har fått med meg, var det sjefredaktør Vebjørn Selbekk i den kristne dagsavisen Dagen og sjefredaktør Danby Choi i kulturavisen Subjekt som var først ute med forslaget om en ærefull begravelse på statens regning.

Les mer: Mener Shabana Rehman bør begraves på statens bekostning: – Satte dype spor etter seg

Her i Nettavisen slutter vi oss til ideen, av flere grunner:

Allerede da Shabana Rehman ble gitt opp av de norske legene, og ville skrive om sin alternative behandling i Tyskland her i Nettavisen, merket vi den enorme interessen rundt henne:

De første månedene på grunn av selve lesertallene, og hvor mange som spurte om henne og ville lese om henne og følge henne og dele artiklene hun skrev på sosiale medier.

Men etter hvert så vi det også på de andre mediene:

Alle ville fortelle om Shabana og hennes kamp. Og ikke bare om sykdommen. Snart kom det store reportasjer i Se og Hør, VG, Dagbladet, ja, til og med en podkast-serie i seks deler i Aftenposten. Jeg tror mange lesere opplevde å bli kjent med henne på nytt, med hele hennes virke.

Les mer: Eksmannen om Shabana: – Hun etterlater et stort tomrom

Og hun delte raust av seg selv. I den grad at jeg faktisk tror at det norske folk plutselig forsto henne.

Hun sa det selv, under utdelingen av Ossietzky-prisen i november:

– Nå har det skjedd noe, sa hun. – Jeg får tilbakemeldinger jeg aldri har fått før, fra folk jeg aldri har hørt fra før. Akkurat som de endelig forstår hva jeg har prøvd å si.

Det samme har vi sett de siste dagene. Bare sjelden kan vi oppleve et slikt bredt engasjement og unison hyllest som etter hennes bortgang torsdag:

• Direktør Knut Olav Åmås i Fritt Ord skriver minneord i Aftenposten og kaller henne «en av de mest kraftfulle og innflytelsesrike samfunnsdebattanter Norge har hatt de siste 25 år»
• Politisk redaktør Hanne Skarstein hyller henne i VG, og skriver at «Norge har mistet en av sine aller modigste» og at «Uten Shabana hadde vi vært et annet samfunn».
• Den politiske nestoren i Dagbladet, Gudleif Forr beskriver hvordan hun bare 20 år gammel lærte de gamle kulturradikalerne i lederavdelingen at det var hun som var ekte kulturradikal. Og at for dem representerte Shabana en «oppvåkning»
• Jeg tar også med meg selv, som skrev her i Nettavisen at «få enkeltpersoner har påvirket den norske samfunnsdebatten mer enn henne»

Les mer: Minneordene strømmer inn: Slik minnes vennene Shabana Rehman

Jeg vil også nevne minneordene fra hennes gamle venn og kollega Noman Mubashir, og også minneordene fra hennes første ektemann, tekstforfatter Dagfinn Nordbø.

De gir oss innsikt i hva det må ha kostet. Kunnskap om de som motarbeidet henne, fnyste av henne, og slettes ikke skjønte hvem hun kjempet for da.

Men som nå har skjønt det. Uten at vi skal bruke det mot dem.

Så vil selvsagt en kyniker kunne si at slik er det alltid når noen dør. Da kommer alle og vil minnes hvor fantastisk personen som ligger i kisten alltid har vært.

Dette er annerledes. For i tillegg til følelsene, kommer alle de rasjonelle grunnene til at Shabana Rehman er en verdig kandidat til en av landets høyeste æresbevisninger:

I Store Norske leksikon heter det:

«Begravelse på statens bekostning er i Norge en æresbevisning som tildeles av regjeringen. Det er ikke faste regler for hvem som begraves på statens bekostning; regjeringen fatter vedtak i hvert enkelt tilfelle. (...) Æresbevisningen tildeles blant annet framtredende politikere, embetsmenn, soldater og kunstnere, og i senere år også fremragende idrettsutøvere.»

Selvsagt skal det sitte svært langt inne å få en slik æresbevisning. Men regjeringen står altså fritt. Det er ingen regler som taler mot det.

Og om vi ser tilbake på listen siden årtusenskiftet, er det flest tunge politikere og representanter for det offisielle Norge, og også fortjente krigshelter og overlevende fra krigens dager som har fått en slik heder.

Men her er også mange som i likhet med Shabana Rehman har gjort seg bemerket på sitt felt, for eksempel:

Idrettsutøvere som Grete Waitz og Hjalmar Andersen. Kunstnere og musikere som Nils-Aslak Valkepää, Jakob Weidemann, Kjell Aukrust, Erik Bye og Arne Nordheim. Skuespillere som Wenche Foss og Toralv Maurstad. En komiker som Rolv Wesenlund. Samt foregangskvinner og rettighetsforkjempere som Kim Friele og Rosemarie Köhn.

Hele listen kan du lese her.

Jeg mener Shabana Rehman glir godt inn i denne rekken av eksepsjonelle nordmenn, fordi:

• Hun er den som ofte helt på egen hånd har våget å utfordre tabuer som vi tidligere ikke ønsket/våget å snakke om
• Hun er den som har brakt den åpne og opplyste debatten om innvandring og integrering lengst, en debatt som kanskje er den viktigste av alle i årene som kommer
• Hun er den som i størst grad har skapt forståelse og aksept mellom befolkningsgrupper i Norge, med humor som effektivt våpen
• Hun er den som, for noen kanskje paradoksalt, har klart å si mest om hvordan det er å være norsk i starten av dette århundret

Et moment til:

Om regjeringen bestemmer seg for å si ja, vil Shabana Rehman bli den første innvandreren til Norge som oppnår begravelse på statens bekostning (tidligere stortingspresident Jo Benkow (H) kom også fra en innvandrerfamilie, men ble selv født i Trondheim).

Dette vil være et enestående håndslag fra det offisielle Norge til alle innvandrere som ønsker å bli en del av det norske samfunnet.

Det vil også være et kraftfullt signal om at Norge er et levende demokrati som ønsker åpen debatt (og noen ganger velrettede provokasjoner) velkommen.

Jeg skal ramse opp ni argumenter til, nemlig alle prisene Shabana Rehman har fått, som samtidig viser hvor bredt hun har nådd ut (fra Wikipedia):

Unni og Jon Dørsjøs minnepris, for arbeidet mot gjengkriminalitet og vold (2001), Lions Tulipanpris (2002), Scheiblers Hederspris (2002), Fritt Ord-prisen (2002), Pillarguriprisen (2004), Trollkjerringprisen (2006), Trykkefrihedsselskapets Trykkefrihedspris (2010), Fredrikkeprisen (2022) og Ossietzkyprisen fra Norsk PEN (2022).

Men det viktigste av alt:

Shabana Rehman er et strålende eksempel på hvordan det noen kaller et løvetannsbarn – eller innvandrerbarn og tidvis barnehjemsbarn fra nederste rangstige på Holmlia i Oslo – helt på egen hånd kan skape seg en posisjon for å forme Norge til et bedre samfunn.

Et eventuelt vedtak om begravelse på statens regning vil selvsagt møte motstand.

Shabana Rehman kunne slå til alle kanter, og provoserte både konservative muslimer, islamister og folk på ytterste høyre og ytterste venstre fløy.

Så til statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp), kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) og andre i regjeringen som måtte få denne saken på sitt bord:

Enkelte kommer enda en gang til å fortelle dere at Shabana Rehman «skygget for andre», at det var «for mye av henne», at hun bare ville provosere, at hun var «rasistisk» og/eller «fiende av islam».

Ikke hør på dem. Dere vet at det ikke er riktig.

Også i store deler av innvandrerbefolkningen har Shabana Rehman bred respekt. I særlig grad blant de yngre, som i større og større grad har våget å ha henne som forbilde – helt åpenlyst. Men ikke bare de unge. Jeg siterer fra Noman Mubashirs minneord fredag:

«Jeg tror ikke jeg var moden nok til å forstå hva Shabana mente og kjempet for den gangen. Vi så bare en sint kvinne som skulle provosere. Men hun kjempet jo for meg, skrev en skilt norsk-pakistansk tobarnsmor til meg i går».

En begravelse på statens bekostning for Shabana Rehman vil bli stående som et stolt, og ikke minst fremtidsrettet øyeblikk i norsk historie.