Gå til sidens hovedinnhold

Begrepet enveiskjøring har fått en helt ny dimensjon

Chelsea og Manchester City skal ha vært de to siste klubbene som sa ja til Super League. Da er det også helt naturlig at de ble de første som rømte skipet.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

ALLE MOT EN er et TV-program som har tatt Norge med storm. Alle mot tolv felte den økonomiske egotrippen Super League i løpet av to dager. Aldri har fotballens ledere og det vakre spillets supportere stått mer samlet, det var bare én sang å synge.

Da tonene nådde de engelske kuppmakerne i The Dirty Dozen flyktet de fra det synkende skipet som rotter.

AT JUVENTUS, INTER, Milan, Barcelona, Real Madrid og Atletico Madrid var om bord da Super League gikk på grunn er til å forstå. I Italia og Spania er fotballens øko-krise større og mer alvorlig enn noe annet sted.

Les også: Superligaen med ny uttalelse

Sånn sett var det forventet at de seks sør-europeiske klubbene aldri vurderte livbåtene, men heller valgte å oppføre seg som orkesteret på Titanic.

Spørsmålet framover er hvor mange av dem som klarer å holde seg flytende.

DE ENGELSKE KLUBBENE med amerikanske eiere - Manchester United, Liverpool og Arsenal – slet også med å forholde seg til faktum. De har ingen følelser for det vakre spillets samhold og historie. De tror dollar trumfer alt. For dem er eierskapene på Old Trafford, Anfield og Emirates bare en god forretningsmulighet, en økonomisk åpning til å utvide imperiene og tjene enda mer penger.

Super League var den beste muligheten av dem alle, trodde de - hvilke fotballklubber er det som har råd til å si nei til en inngangsbillett på 3,5 milliarder norske kroner i året etter 14 måneder med covid-19?

Svaret er mange flere enn de kunne frykte.

Jeg har sett mange stygge nederlag i fotball, men ingenting slår dette.

Begrepet enveiskjøring har fått en helt ny dimensjon.

PARIS SAINT-GERMAIN, Bayern München og Borussia Dortmund var ikke en gang om bord da den korte jomfruturen la fra kai sent søndag kveld. Kilder med god innsikt i hva som foregår i Manchester City forteller at Premier Leagues beste fotballag slepte beina etter seg opp landgangen.

Det siste City-eier Sheikh Mansour trenger er penger, og derfor skal tvilen ha vært stor og deltakelsen ha sittet veldig langt inne.

Her kan du lese flere kommentarer av MortenP

Det samme skal ha vært tilfelle for Chelsea og Roman Abramovitsj.

Hva Tottenham har tenkt før de som alle andre gikk ut med retretten på klubbens hjemmeside er det ikke mange som vet, mens stormen blåste som verst hadde Daniel Levy mer enn nok med å sparke José Mourinho.

Det mest relevante spørsmålet rundt Spurs sin deltakelse er kanskje hvorfor de ble invitert i det hele tatt.

DEN FØRSTE TANKEN som slo meg mandag morgen var at Super League var et dødfødt prosjekt. At det aldri ville se dagens lys. At fotballen ville reise seg i protest og knuse det.

At det vakre spillet er for alle, og ikke de få.

Da spillet som ble skapt av de fattige og overtatt av de rike sto på kanten av stupet, ble det hentet hjem av fornuften.

DET VAR DET som skjedde da trusselen plutselig reiste fra tolv fotballklubber på ville veier. Først opp var UEFA og de nasjonale forbundene. Deretter fulgte de etter alle som en - statslederne, fansen, spillerne og managerne. Og da FIFA-president Gianni Infantino ga prosjektet nådestøtet med å si at klubbene måtte bestemme seg om de ville være en del av fotballfamilien eller ikke, var det i realiteten ikke mer igjen.

Qatar-eide PSG skjønte alt dette lenge før nyheten om Super League sprakk.

Gjennom samtaler med Frankrikes president, Emmanuel Macron, og sikkert også Infantino, var dette et prosjekt den utskjelte VM-nasjonen var nødt til å holde seg langt unna.

TO DØGN TOK det verden å havarere Super League. Det er kollektiv motstand og verdivern på sitt beste. Det er en solidaritet verden ikke har sett siden elektrikeren på Leninverftet i Gdansk, Lech Walesa, grunnla østblokkens første fagforening med samme navn tidlig på 80-tallet.

Det skjer noe når Europa reiser seg og slår en felles ring, enten det er politikk, vaksinefordeling eller noe så selvfølgelig som å verne om det viktigste av alle uviktige ting, er fellesskapet uslåelig.

Les flere innlegg fra Norsk debatt her

TO DØGN TOK det å gjenvinne balansen på planeten Volleywood. Det viktig nå er å invitere alle tilbake inn i varmen, stable Champions League på beina i nytt format og sørge for at verdens beste fotballturnering forblir akkurat det.

Verdens beste.

Ikke bare for de som stort sett er der hvert år.

Kanskje enda mer for sånne som oss, de som drømmer om å komme dit.

Kommentarer til denne saken