Gå til sidens hovedinnhold

Berlins mangeårige overborgermester: Den homofile mannen som utløste et ras

Klaus Wowereit ble verdensberømt i Tyskland da han avslørte sin egen homofili for åpen scene– og etterpå ble valgt til overborgermester i Berlin.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Den 10. juni 2001 skulle by på store endringer for de berlinske sosialdemokratene. SPD hadde akkurat torpedert den delstatsregjeringen som de selv var en del av.

Forholdet til de kristeligdemokratiske koalisjonspartnerne var knust til småbiter og begge partier befant seg i en sump av korrupsjon og skandaler i alle størrelser og varianter.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Homofilien

For SPD het det nye håpet Klaus Wowereit. Den 47 år gamle juristen var knapt nok kjent utenfor delstatsparlamentet. Under et ekstraordinært årsmøte skulle han velges til partiformann i den tyske hovedstaden.

Det var ingen hemmelighet i kandidatens umiddelbare omgivelser at han er homofil og bodde sammen med en mann.

Umiddelbart før han skulle opp på talerstolen for å presentere seg selv – og å be delegatene om støtte – fikk Wowereit høre at Springerpressens sluggere var sendt ut i byen for å spa frem smuss om den nyvalgte SPD-formannens store hemmelighet. Redaktørene satt allerede klare til å kline privatlivet hans utover førstesidene.

Etter å ha sagt litt om seg selv og sin oppvekst med en mor som var enke, fortalte han litt om studietiden. Og så var det en ting han gjerne ville gjøre oppmerksom på:

«Jeg er homse. Og det er også bra slik» (Ich bin schwul – und das ist auch gut so».)

Trampeklapp

De tilstedeværende så først ut som om lynet hadde truffet dem. Noen begynte nølende å slå hendene sammen. Men snart reiste alle seg og applausen gled over i trampeklapp.

Like etterpå ble Klaus Wowereit valgt med samtlige stemmer. Og neste dag ble den nye borgermesterkandidaten hyllet på alle førstesider – selv av Bild Zeitung, som utstyrte ham med kjælenavnet «Wowi».

Selv hadde jeg bodd en årrekke i København, vært med i verdens første homofile bryllup på Rådhuset og var vant til at homofile snakket åpent i offentligheten om seksualiteten sin. Eller lot det være.

På Zwiebelfisch og de andre kneipene rundt Savignyplatz i Berlin var det heller ingen som brydde seg – bortsett fra hvis noen begynte å si dumme ting. For, den som forsøkte seg med morsomheter på slike menneskers vegne, forlot som regel stedet med blodig nese og livsvarig forbud mot å vise seg igjen.

Vi var veldig tolerante - men ikke overfor de intolerante.

Les også: Vidkun Quisling: Var hans stormannsgalskap et tegn på sinnssykdom?

I skapet

Derfor ble jeg først og fremst overrasket over oppstyret. I avisene ble homofili plutselig et tema som måtte betraktes fra alle sider og vinkler.

Så jeg søkte professoralt råd hos min venn Hajo Funke på Det frie universitetet. En privat forelesning bekreftet at det riktig nok bor vesentlig flere homofile i Berlin enn de fleste andre steder i landet.

Men flesteparten av dem registrerer du ikke, for de holder følelseslivet sitt godt skjult.

Han fortalte at de liberales formann Guido Westerwelle - og en lang rekke andre politiske kjendiser – fryktet for karrieren, hvis hemmeligheten deres skulle slippe ut. (Hamburgs overborgermester Ole von Beust outet aldri seg selv – men det gjorde faren hans overfor Frankfurter Allgemeine Zeitung. «Hvis min far sier det, så er det vel riktig», lød borgermesterens kommentar. Etterpå sto han frem med kjæresten sin, og siden har ingen brydd seg.)

Et nødvendig bakteppe her, er at nazistenes forbud mot homofil praksis – den forhatte paragraf 175 i straffeloven, ble overtatt av Forbundsrepublikken og strengt håndhevet i årtier etter 1945.

Selv om det utover på 70-tallet ble gradvis slutt på å forfølge folk og dømme dem til årevis i fengsel, valgte kristeligdemokratene å beholde paragrafen – for å kunne beskytte ungdommen, som det het. Først i 1994 ble paragraf 175 avskaffet.

Champagne

Noen erkekonservative kristeligdemokrater forsøkte å så frykt for at Bibelens bilde av familiebildet av mor, far og barn skulle bli smadret og at forfallet truet. Men toget var kjørt og for fem år siden bidro Angela Merkel – riktig nok overaskende - til å innføre ekteskap for folk av samme kjønn.

Under valget til nytt delstatsparlament senhøstes 2001 sopte Klaus Wowereit og SPD inn nesten 29 prosent av stemmene – åtte prosent opp fra forrige gang og en personlig triumf.

Også på kneipene ble ordførervalget diskutert opp vegger og ned stolper, og det gikk opp for meg at fyren var gjennomgående populær fordi han kom fra vanlige kår i Tempehof, snakket som folk flest – og var munnrapp på en dialekt så bred at ingen bayer hadde forstått noe.

Folk unnet ham også å gå fra den ene champagne-mottakelsen til den neste, danse på bordene med utenlandsk og tysk prominens, før han neste morgen sto klar til å ta imot det neste statsbesøket.

Norske venner

Jeg opplevde ham like etter ordførervalget, da han dukket opp i den norske ambassaden der Rut Brandt ble hedret med en høy norsk orden.

Før noen visste ordet av det, gikk den nye borgermesteren ned på knærne foran Rut og frembrakte sine gratulasjoner. Han var for øvrig også til stede fem år senere i begravelsen hennes.

Her kan du lese flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

I 2008 var han vert på Det røde rådhus, der det norske kongeparet var til stede da han overrakte årets Willy-Brandt-pris til Torvald Stoltenberg.

Etterpå viste han kongeparet rundt, med ektefellen Jörn Kubicki som sufflør ved Sonjas side.

Brutal sparing

Berlin var økonomisk radbrukket da Wowereit overtok ledelsen. Han iverksatte brutale tiltak for å skjære ned på utgiftene. Delstaten ble beryktet som en arbeidsgiver fra helvete og mange offentlig ansatte måtte finne seg i at lønn og andre goder gikk kraftig nedover mens antallet arbeidsplasser sank dramatisk.

Kraftverket og vannverket ble solgt til private og det gjorde også et stort antall kommunale boliger.

Klaus Wowereits popularitet fikk en sterkt synkende kurve, og plutselig lurte velgerne på om ikke det tidligere idolet hadde viktigere ting å drive med enn å gå på filmpremierer.

Det hjalp sikkert ikke at han ofte møtte kritikk på en arrogant og flåkjefta måte.

Flyplassen

Den store katastrofen inntraff i januar 2013, da det var styreformann Klaus Wowereit som gikk på talerstolen og forkynte at den planlagte åpningen av Berlins nye gigantflyplass måtte utsettes.

Riktig nok, mente han, dreide det seg bare om noen uker.

(I dag kjenner vi fasiten, og vet at «Flughafen Berlin Brandenburg Willy Brandt» først kunne tas i bruk den 31. oktober 2020 – etter en byggetid på over ti år og en budsjettsprekk på 50-60 milliarder kroner.)

Wowereits ansvar

Undersøkelser avslørte at byggeplassen hadde vært et sammenhengende kaos fra første stund. Ingen hadde kontroll og styreformannen fikk raserianfall hvis noen forsøkte å forklare ham at budsjettene var overskredet og frister oversittet.

Antallet feil som etter hvert kunne fastslås, var så vanvittig stort at ett av ekspertenes råd gikk ut på å svelge skammen, sprenge bygget – og starte hele prosessen forfra.

Det var med sikkerhet ingen dårlig ide, da Klaus Wowereit året etterpå lot være å stille til valg, men i stedet forkynne at han ble ung pensjonist og ville trekke seg tilbake med sin ektefelle.

Paret oppsøkte ikke lenger rampelyset og var sjeldne å se i sladrespaltene. Like etter det første koronautbruddet ble Jörn Kubicki (1965-2020) smittet og døde.

Viktig

Det er gråsprengt eksborgermester som i disse dager stiller opp til dybdeintervjuer i det ene magasinet etter det andre. Glemt er mengdene med champagne, de usosiale sparekampanjene og den økonomiske katastrofen med lufthavnen.

Nå dreier det seg om den gangen for 20 år siden da han uttalte de legendariske ordene om at det er greit at han er homofil.

Det var utvilsomt de viktigste setningene i livet hans, vedgår Klaus Wowereit overfor blant annet Spiegel og Tagesspiegel. Disse ordene hadde utløst et skred.

Den ene etter den andre kom ut av skapet, etter å ha opplevd at ordføreren i Berlin kunne gjøre det.

At han hadde fått sagt fra på en pen måte - og samtidig understreket at han ikke betraktet sin homofili som noe problem – gjorde at ingen følte seg tråkket på tærne.

Les mer fra Norsk debatt her

Det er helt sikkert at Wowi vil bli husket for disse ordene lenge etter at årelange overskridelser og sprengte budsjetter for lengst er glemt.

Til min ergrelse, synes en annen perle fra Wowereit å ha gått tapt i årenes løp. Under valget i 2006 surfet han ennå på en bølge av velvilje og medgang.

«Berlin er fattig men sexy», lød parolen hans. Den er fortsatt ganske treffende.

Kommentarer til denne saken