Det er ikke hvilket som helst liv som skal skildres. Aretha Franklin (1942-2018) – Queen of soul. Født og oppvokst i en baptist-familie. Faren (Forest Whitaker) var predikant og hennes tidlige manager. En voldelig fyr, som ikke sto til ansvar for noen, bortsett fra Gud.

Tidlig i sin karriere, i slutten av tenåra, skjønner Aretha (Jennifer Hudson), at hun må skifte ledelse. Hun liker gospel, og er akkurat like kristen som sitt opphav. Men hun vil ha hits!

Vekk med sødmefylte strykere i store studioer. Inn med nye låtskrivere – og et band. Pluss en solid blåserseksjon. En miks av gospel og soul var underveis.

Og hun får hits. De kommer i strie flommer, på begge sider av Atlanteren. Hun lever celebritets-livet, og i løpet av få år er hun et alkoholisert vrak. Faller ned fra scenen i fylla under en konsert i Paris.

I 1972 tar hun et oppgjør. Kaster spriten i søpla, og insisterer på å spille inn et reint gospelalbum - til store protester fra sine musikalske rådgivere. «Amazing Grace» ender opp som hennes mestselgende album. Og hvis du trodde du hadde hørt den beste versjonen av «Amazing Grace», har du noe i vente. Jennifer Hudsons utgave er bare helt over the top bra.

Billedmessig er filmen fantastisk. Visuelt sett er det bare å lene seg tilbake, og nyte hvert sekund. Også volds-scenene er troverdig skildra.

Aretha – bare Ree blant vennet – var aktivist i borgerrettsbevegelsen på ’60-tallet, og drapet på Martin Luther King Jr. i 1968 satte i en periode preg på hennes karriere.

Forteller denne filmen den hele og fulle sannhet om Aretha Franklin? Helt sikkert ikke. Dette er Hollywood-versjonen, men den er langt fra strigla. Miss Franklin kommer ikke akkurat ut av sitt liv uten dype sår og arr.

Musikken? Er tvers gjennom storveis. Om hun ikke stjal uhemma fra venner og bekjente i musikkbransjen underveis? Jo, det gjorde hun. Sannheten er likevel at Aretha Franklin fikk alt til å låte Aretha Franklin. Hun kunne synge «Eleanor Rigby» (Lennon/McCartney), «Satisfaction» (Jagger/Richards) eller «Say A Little Prayer» (Burt Bacharach) – og alt låt som om det var skrevet for The Queen of Soul.

Noe av hemmeligheten lå i bruken av søstrene sisters, hennes kor. Aretha og hennes kor var ikke helt ulik rollen Diana Ross delte med sine venninner i The Supremes.

Hun hadde en helt utenomjordisk fin stemme. Hvilken sang vil hun først og fremst bli huska for? «Respect». Men var ikke den allerede skrevet av Otis Redding? I filmen tar hun noen grep som gjør den til «min sang». Du kan dømme sjøl. Her har du Otis Reddings originalversjon:

Aretha Franklin:

Så la det vel i korta at de skulle framføre den geniale sangen sammen?

Hvis du tillater meg å være dommer, vil jeg faktisk gi Aretha Franklin [Italic:litt] rett. Koret, og hennes R-E-S-P-E-C-T, i tillegg til en liten harmonisk endring i slutten av stikket, gjør faktisk denne sangen til en ny opplevelse.

Jennifer Hudson er en åpenbaring, både som skuespiller og som vokalist. Hun er like god som Andra Day i rollen som Billie Holiday.

Jeg anbefaler filmen på det sterkeste. Og ikke gå før rulletekstene er ferdig. Da får du nemlig Aretha Franklins hyllest til Carole King: