Verden går fremover, det ene fremskrittet avløser det andre, i eskalerende tempo. Hvorvidt utviklingen er til det bedre, er en ganske annen - og svært sammensatt sak.

Ta nå Posten, for eksempel. Statsbedriftens merkantile pengepugere vil bombesikkert mene at de henger med i tiden. Historiens beste første kvartal på 427 millioner kroner, kunne vi lese nå, straks etter pinse. Og dette levert av en bedrift som per definisjon ikke var skapt for å tjene penger i overskuddsform.

Ja, i en bedrift som var en av landets desidert største arbeidsplasser; en fordums gigant som i dag sammenligningsvis bare har en brøkdel ansatte igjen.

Fremskritt? Ja. Positivt. Tja.

Netthandelen har overtatt

Det er den eksplosive utviklingen i netthandelen, rimeligvis ytterligere eskalert av koronakrisen, som er årsaken, uten at denne åpenbare forklaringen skal utdypes ytterligere her.

Nei, nettopp. Det sendes ikke brev lenger. Det er for så vidt lov å gjøre det, men ingen gjør det lenger. Kanskje foruten eldre mennesker over 80 år eller så.

Kommunikasjonen går på SMS, Twitter, Facebook og mail i alle bransjer og gjøremål, også de private. Ingen, verken liten eller stor, betror seg eller sender sine hemmeligheter til utvalgte personer i brevsform.

Fremskritt? For noen - ja, for andre nei.

Biografiene er borte

Jeg skal gi leseren et stikkord: Det har blitt mye lenger mellom de voluminøse biografiene den senere tiden. Ja, biografier i det hele tatt. Har dere ikke merket det?

De tjukke bøkene med bilder, som brettet ut livene til de nordmenn vi holdt høyest, men som påfallende ofte hadde en skyggeside som vi elsket å lese om i mursteinsutgaver hver jul. Vi kikket inn i deres liv, og elsket det. Nå er de borte.

Undrer meg hva forlagene, tenker særlig på de store, fete av dem som Gyldendal, Cappelen Damm, Aschehoug med flere, skal gjøre nå? Hvordan skal de erstatte biografiene, som årlig var bøkene som sikret årsresultatet?

Vi har for lengst sett svaret; flommen av gode, brukbare og dårlige krimbøker som oversvømmer markedet og tar opp halvparten av hylleplassen i en hver bokhandel. Ja, i en hver annonsespalte.

Og det skal legges til: Det gis ut romaner, en masse romaner. Helst tykke. De kortere historiene, de såkalte novellesamlingene, er verre stilt. Her er det tørke, mildt sagt. For ikke å snakke om kortromanene; de må man lete etter med lykt og lupe for å finne i vår digitale og ganske ensrettede virkelighet.

Et fremskritt: Ja. Til det bedre? Neppe.

Ryggraden i enhver biografi

Brevene var ryggraden i nesten enhver biografi, bare tenk på Bomann-Larsens kongeserie, hans Amundsen-murstein og hans forfatterbiografier (tenker på postmannen og dikterhøvdingen fra Drammen, Sigurd Kristiansen), bare for å ta et eksempel. Ingen av disse bøkene ville kunne bli skapt og skrevet under mailens litterært sett klamme og begrensende klo.

For brevene er borte, evig borte.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Evig eies kun det tapte, heter det i en berømt strofe. Kan hende det, men en bør ikke gjøre ordtaket til en praktisk strategi. Mye av det faktiske innholdet i våre liv vil unektelig måtte gi tapt for tidens tann, både direkte og i overført betydning.

Men ikke alt trengs forandres og kastes på dynga i fremskrittets ånd. Det er ikke lange avstanden mellom fremskritt og tilbakestag, det vet alle som har levd en stund.

Disse enkle ord, mens vi registrerer at nye ladninger av krimbøker fyller hyller og spalter. Så får vi se når den neste dyptpløyende biografien kommer ... Eller er det slik at vi nok en gang sitter akterutseilt og snakker tomt ut i luften «mens vi venter på Godot».