Januar begynte smertefullt, da jeg mistet en som sto meg nær. Det bidro til min flukt til bøker. Det er en beskyttelsesmekanisme jeg har brukt fra jeg var liten og bodde i Iran.

En av bøkene som ga meg ro, var boken «Historien om båten», skrevet av Torolf E. Kroglund.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Boken begynner slik: «Nord-Atlanteren og Sør-Atlanteren, Stillehavet, Sør Stillehavet og Nord Stillehavet, Polhavet, Sør-ishavet, det indisk hav, Østersjøen, Middelhavet … Noen har lurt deg til å tro at dette er mange ulike hav. I virkeligheten er det ett og det samme. Det finnes bare ett hav. De henger sammen over hele kloden. Det er verken sju, tretti eller flere hav. Det er bare ett hav.»

Han skriver om båten: «Alfabetene er bare fire-fem tusen år gamle. Mens båtene er ti tusen, kanskje hundre tusen år gamle».

Hva er båtens betydning for Norge?

Boken handler om hav, om båter. Men den handler også om familie, om en fars underliggende sykdom og krisen under pandemien. Om håp om å bygge en fremtid, bygge en robåt som kan bære to eller fire mennesker.

Familiefaren Torolf E. Kroglund som bor på Lillesand hadde aldri bygget en båt, og han visste ikke hvor han skulle begynne. Men han begynner å lese og lære.

Det blir bråstopp da han får hjerneslag og det blir lange dager på intensivavdelingen, der han verken kan gå eller gjøre mye annet enn å ligge i sykehussengen. Men etter hvert klarer han å gå i sykehuskorridorene med sin kjære kone.

Med de første skrittene kommer tankene om å bygge båten tilbake. Han tenker at han først må lære seg å gå støtt i hvert skritt. Uten å falle eller vingle. Gå rett fram, bevege seg ut i verden. Deretter kan han bygge en robåt, av trærne han en gang klatret i.

Men etter at Torolf begynner å gå små turer, stenger samfunnet ned på grunn av pandemien. Det er ikke noe sted å reise.

Han beskriver pandemien slik: «Fra å være en liten flukt fra tempo og stress blir det helt bråstopp; en to år lang pause, med ro og sakte tid – en tid for å bygge, båt, seg selv og en vei ut av krisen i verden».

Boken gir meg en følelse av religiøsitet knyttet til båten, noe som er ukjent for meg som er fra Iran. I mitt land har vi mange ord for «natt» eller «hengebjørk», men ikke for ordet «båt».

Denne boken gir meg en forståelse for hva båter og skip betyr i Norge – helt uten å være kjedelig.

Båten er en del av mannen.

Historien om et menneskets kamp for å komme på beina

Forfatteren skriver om hvordan Noah reddet menneskeheten ved å bygge en båt. Og at båten han bygde er selve begrepet på kommunikasjonen mellom menneske og Gud. At de bygget fartøyer som sikret overgangen mellom liv og død.

Torolf Krogstad er realistisk. Han har ikke tenkt å bygge Noahs båt. Hans drøm er å bygge en «pram», på bare femten fot.

Historien om båten er lang og omfangsrik. Den smitter optimisme over på leseren med hverdagslige setninger som «fordelen med vinteren er at mann kan tenne bål, og at det ikke er flått og insekter».

Dette er Nettavisens spaltister

Det er en personlig fortelling om hvordan livet som familiefar er, om ulykken som inntreffer, om drømmen om å bygge en båt sakte, men sikkert vokser igjen. Han tenker på at han ikke må falle. På sønnene hans som ikke må oppleve sin fars død.

Han vil ro med sine to sønner, men hvordan?

Boken forteller om personlige livskriser og samfunnssykdommer. Boken handler om et menneskets kamp for å komme seg på beina, overleve, få livet tilbake til hva det en gang var.

Denne boken er ikke bare en selvbiografi. Det er en reiseskildring i naturen, om naturen. «Historien om båten» er meget kunnskapsrik og underholdende. Den er spennende, samtidig som den gir fred og ro i sjela. Den anbefales.