Nitti år gamle Lilly, tynn, forvirret og skrøpelig, filmes 24 timer i døgnet i sitt eget hjem. Sittende overgitt i sofaen de fleste av døgnets timer, uten å vite om det er dag eller natt. Hun er underernært, men glemmer å spise. Hun trenger medisiner, men forstår ikke når hun skal ta dem.

Et par ganger i døgnet får hun korte besøk av pleiere som ikke har tid til å se om hun får i seg nok mat og riktige tabletter. På kjøkkenet står en doseringsmaskin for medisiner som bare gjør henne mer fortvilet, fordi hun ikke forstår seg på den.

Les også: Raste mot Ap-statsråden i NRK-studioet: – Hun tar ikke ansvar

Mannen min på 67 år, og jeg på 61, satt i hver vår stressless foran TV-en og så forsiktig på hverandre. Er dette en av oss om tjue år?

Lilly fikk ikke sykehjemsplass, til tross for at behovet var åpenbart.

Dette kan bli en av oss, ja, definitivt. For det er mange flere gamle i befolkningen i 2040 enn det det er nå.

Eldrebølgen er et utilsiktet, demografisk eksperiment. En slik overvekt av ikke bare eldre, men også av svært gamle, har verden aldri sett før. Og veksten er særlig sterk i andelen eldre over 80 og 90 år. Tallene finner du blant annet hos Helsedirektoratet, deres siste rapport om saken er fra 2020.

Les også: Hjemmetjenesten glemte eldre kvinne – funnet død etter ti dager

Helsedirektoratet skriver: «Det er noe usikkert i hvilken grad økt antall leveår betyr flere leveår med god helse.»

Med andre ord: Det kan hende at flere leveår bare betyr flere år med skrøpelighet, angst og forvirring. Hvor mange overgitte folk som Lilly skal sitte og kave i sin egen ensomme sofa om tjue års tid?

Institusjonene er blitt bygget ned de siste førti år.

Det gjelder både gamlehjem og institusjoner for utviklingshemmede og psykisk syke. Myndighetene trodde det ville bli billigere å yte omsorgstjenestene i folks hjem, enn på institusjoner. De store reformene hadde som grunn-idé at de skrøpelige skulle integreres i lokalsamfunn og gode nabolag. Men i de nabolagene var det ingen friske, førlige folk til stede lenger, fastslo professor Kari Wærness, den store pioneren innen omsorgsforskning.

Les også: Raymond Johansen etter sjokkavsløring om eldreomsorgen: – Store utfordringer

Det eneste du ser av liv er små kommunale biler, med sjåfører som forsøker å finne fram til stadig nye klienter.

De trygge, gode nabolag er en illusjon fra 50-tallet, da friske kvinner i sin beste alder var hjemmeværende. Min uføre tante på 70-tallet hadde en nabo som stakk innom henne daglig, og gjerne tok oppvasken.

Lilly har ingen slike naboer.

Kari Wærness skrev artikkelen «The rationality of caring» i 1984, nå en klassiker innen internasjonal forskning om omsorg. Den handler om at omsorg er vanskelig å tilpasse til lønnsarbeid.

En omsorgstrengende vil gjerne ha behov for noen rundt seg, men det reelle arbeidet, det å faktisk gjøre noe, skjer uforutsigelig, når som helst på døgnet og med ujevne mellomrom. Hvordan skal dette tilpasses betalt arbeidstid?

Ideen om de hjemmebaserte tjenester har endt i et stoppeklokkeregime med travle ufaglærte som bruker mye tid på kjøring mellom oppdrag.

Lilly, som trenger forutsigelighet og folk som kjenner henne, får stadig nye og ukjente mennesker inn i stua.

Les også: Det som er merkelig er at vi ikke bekymret oss tidligere

Jeg tror likevel det største problemet med den hjemmebaserte omsorgen er at de som jobber ikke blir del av faglige fellesskap. Det ligger mye god profesjonsutvikling i å gjøre jobben sammen.

Det er også sikrere, både for klienten, men også for de som jobber. Helse- og sosialtjenester ligger på topp i statistikken over ansatte som blir utsatt for vold og trusler i arbeidslivet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Alle klienter er ikke som Lilly. Og alle pårørende er ikke som hennes datter, nei, gamle demente kan være voldelige og noen har truende og farlige pårørende.

Hjemmehelsetjenesten er ikke bare et lavtlønnsyrke, det kan også være et farlig yrke.

Det finnes ingen quick fix. Kompetansebehovsutvalget, som hittil har levert flere NOU-er, peker ut fire yrkesgrupper det vil bli stor mangel på, og blant dem er sykepleiere og faglærte omsorgsarbeidere.

Les også: Én million nordmenn har blitt «borte» – det skaper et enda større problem

Faglige fellesskap må bygges, med flere heltidsstillinger, nye arbeidstidsordninger og flere institusjoner.

Det siste vi bør gjøre er å gi «kommunen» skylda for alt som er galt, eller jakte på enkeltpersoner som gjør feil i jobben.

Dersom jakten på syndebukker dominerer blir omsorgsyrkene enda mindre attraktive enn i dag.