Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
E-posten ble åpnet rundt midnatt. Hva skulle jeg gjøre, hva kunne jeg gjøre?
Lørdagsmorgen kom. Før jeg skulle til å ringe ham, hadde det kommet en ny e-post. Vi kunne vente litt, sto det der. I brevet ønsket den fortvilte personen å fortelle sin historie i Namdalsavisa. Da nødvendigvis ikke alt fra oppveksten til et voksenliv på godt og vondt, slikt det kan fortone seg for oss alle. Forskjellen er at noen bærer på noe ekstra, eksempelvis «Styggen på ryggen», som OnklP & De Fjerne Slektningene synger om.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Nei, hovedbudskapet skulle være at det psykiske helsevesenet ikke fungerer for alle. Etter flere tiår som pasient og jobb selv innenfor omsorgen, skulle det være grunnlag nok til å kunne uttale seg offentlig. Når en i tillegg har vært på tur til den andre siden, flere ganger, kan en spørre seg: Hvem vet bedre?
For hva gjør det med et menneske, som føler at en ikke blir tatt på alvor, som må vrenge sjela si for stadige nye behandlere og ikke minst; følelsen av at personene på den andre siden av bordet har brukt opp tiden på deg etter noen minutter? Fordi det er noen andre som venter på gangen eller i telefonen.
Terskelen for å fortelle om psykiske lidelser har blitt senket mange hakk bare på noen få år. Noen mener at nesten det har blitt for mye av det gode. Finnes det noen fasit på det? For det er nå en gang slik, at det er mang slags kjærlighet og det er mang slags sykdommer. Noen vil dele sine erfaringer for å vise sin vei ut av håpløsheten. Deres drivkraft er at det kan andre ha nytte av det. Jeg har stor respekt for dette tankesettet, men respekten er like stor for dem som velger å tie av ulike årsaker.
Tidligere helseminister Bent Høie lovet at den borgerlige regjeringa skulle sørge for et stort løft innenfor psykiatrien. I ettertid mener de vel at de lyktes med det. Noe av det er sikkert korrekt, men det er noe med virkelighetsoppfatninga til rikspolitikere, som er omkranset av folk som dem selv, og til det som vanlig folk opplever i hverdagen. Vi har sett mye av det i det siste.
Les også: Søndag etter søndag
For noe er ikke som det bør være der ute. Et lite bilde på det kan være at henvisningene til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i helseforetaket I Nord-Trøndelag har økt med 42 prosent på de to siste årene. Sosial nedstengning av samfunnet under pandemien kan være en årsak til dette, kunne vi lese i NA. Selv om regjeringa har pøst på med ekstra milliarder til helsevesenet for å møte pandemien, er det slik at noen blir stående i kø av forskjellige årsaker, som mangel på fagfolk.
Det er altså mange ungdommer som har det vondt og bekymrede foreldre som i tillegg kjenner på at de ikke strekker til. Slikt svir. Dessuten går det folk rundt oss som har slitt et helt menneskeliv, de eldre. De blir ofte glemt.
Hva skal til for å bedre situasjon? Bildet er stort og sammensatt. Det vet vi alle, men så var det dette med handling. En oppglødd og oppgitt fotballsupporter på Verdal ropte til trenerbenken da det var helsvart: «Sætt inn mær kaill». Fotballens rammer er lagt, det er ikke politikkens rammer. Handlingsregel eller ikke. Der kan grenser sprenges.
Pandemien har vist oss at Norge mangler helsepersonell, men den krisen lå og ulmet før 13. mars 2020 da vi stengte ned. Derfor bør ikke oppskrifta til fotballsupporteren begraves. Sett inn mer ressurser, ta et utdanningsløft som monner og for hver utdannet må det følge med penger, så de jobber med helse og ikke noe annet.
Oppskrifta til partiene Rødt og Frp er å sprenge banken, noen kaller det oljefondet, om en vil oppnå ambisiøse mål kjapt. Investering i folks helse, oppvekstvillkår og det vi forbinder med trygge rammer, vil før eller senere betale seg. Så hvorfor ikke?
Uansvarlig? Det stemplet kan jeg leve med. For livet er skjørt for mange.
«Jeg valgte å skrive til deg i stedet for løkka. Tauet har jeg kastet ut av huset, i garasjen!» Fikk jeg vite senere denne uka under en fin samtale med avsenderen.
Vi har ingen å miste, det er vi enig om. Så skal vi ikke slutte å snakke om dem som blir syke av korona, men kanskje er det på tide å rette fokuset enda mer til situasjonen til andre folk som bærer på alvorlige sykdommer. De er i flertall.
«Er det rart jeg er redd når styggen på ryggen er han jeg prater med mest?»
Synger OnklP.