Gå til sidens hovedinnhold

«Brunskvetting» og berøringsangst lindrer ikke sårene etter 22. juli

Neste uke er det 10 år siden drapene på 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. Det siste vi trenger er brunskvetting og berøringsangst.

Nett på sak

Denne våren er det utgitt mange bøker om 22. juli, og det kommer daglige krav om et politisk oppgjør med de høyreekstreme holdningene som angivelig forårsaket terrorangrepet.

Dessverre blandes dette med en generell kritikk av Fremskrittspartiet, som om partiet har noe som helst ansvar for Anders Behring Breiviks grufulle gjerninger.

I dagens Dagsavisen skriver Arbeiderpartiets bystyremedlem i Kristiansand, Mona Dia, følgende i et leserinnlegg om 22. juli:

«Hvorfor tar ikke Unge Høyre et oppgjør med Erna og er tydelige på at man ikke skal samarbeide med partier som sprer konspirasjonsteorier eller at Frp-medlemmer slutter å spre konspirasjonsteorier?».

Oslos byrådsleder Raymond Johansen skriver i Aftenposten «..at en stor del av Norges respons på terrorangrepet har vært preget av manglende handlekraft, urettferdighet og ansvarsfraskrivelse» og kritiserer spesifikt politikere fra Høyre og Fremskrittspartiet som har anklaget Arbeiderpartiet og AUF for å «trekke 22. juli-kortet».

Angrepet rammet utvilsomt AUF hardest gjennom 69 dødsfall og mange ofre som kanskje vil lide livet ut med fysiske og psykiske ettervirkninger.

Men det vanskelige er at ingen har en enerådig definisjonsmakt over hva som skapte Anders Behring Breivik - heller ikke ofrene.

Leser vi manifestet gjerningsmannen spredte, så er kjernen en overbevisning om at vesten står i en religions- og sivilisasjonskrig mot islam. Utøya-terroristen skjærer hele den norske makteliten over en kam som medskyldige for å ha tillatt stor innvandring.

I manifestet viser han ingen nåde for noen av de norske partiene, heller ikke Fremskrittspartiet.

Og selv om enkeltpolitikere har brukt ukloke ord, så er det et hav av forskjell på et populistisk høyreparti som Frp og voldelig høyreekstremisme. Slik det også er forskjell på å være en konservativ, troende - og kanskje kvinneundertrykkende - muslim, til å være en voldelig islamist.

Les også: 22. juli var et angrep på oss alle sammen - terroristen ville drepe 4.848 nordmenn

Norsk politikk er særpreget ved at vi har moderate fløypartier:

  • På den ene siden har vi det kommunistiske partiet Rødt, der ledende partifolk er litt flaue over at ordet kommunisme overlevde i partiprogrammet.
  • På den andre siden er Fremskrittspartiet, som inntil nylig satt i regjering uten å sette så store ideologiske spor etter seg utover å bruke enorme beløp på nye veier og jernbane.

Fremskrittspartiet vil stanse innvandringen, ha slutt på kvoteflyktninger, er sterkt kritisk til integreringspolitikken og motstandere av ethvert vedtak som normaliserer muslimske skikker og antrekk.

Partileder Sylvi Listhaug har brukt ord som «snikislamisering, advart mot «svenske tilstander» og beskyldt politiske motstandere for å sleike imamer oppetter ryggen og for å sette hensynet til terrorister høyere enn sikkerheten til norske folk.

Listhaug provoserer gjennom hard retorikk, men er i bunn og grunn en nasjonalkonservativ, populistisk og kristen politiker. Hun er imot innvandring, men blir ikke rasist av den grunn. Og Listhaug er definitivt ingen støttespiller for Anders Behring Breiviks forvirrede og voldelige ideologi.

Den avgjørende forskjellen er at Anders Behring Breivik ser en konspirasjon der politikere, mediene og andre står i ledtog med krefter som ville gjøre Norge islamsk. Og han var villig til å bruke vold og drepe barn som virkemiddel.

Heldigvis viser ferske studier at den tankegangen har minimal støtte selv i de høyreekstreme miljøene i Norge.

Les også: Studien viser at flere av de mer organiserte høyreekstreme miljøene i Norge fordømmer handlingene til Breivik og omtaler terroristen som et monster

For oss som fulgte rettssaken etter 22. juli blir det for enkelt å påstå at Anders Behring Breivik var et produkt av hatefulle ytringer fra innvandringsfiendtlige personer i kommentarfelt på internett.

I boken «En norsk tragedie» trekker Aage Borchgrevink trådene tilbake til en vanskelig barndom med svikt og svik, og tegner bilde av en ensom ulv som ble radikalisert i en verden av voldelige dataspill og islamhat.

Selv om Behring Breivik til slutt ikke ble kjent utilregnelig, så hadde han klare personlighetsforstyrrelser. Og det er selvsagt bare Anders Behring Breivik alene som bærer ansvaret for de 77 drapene for snart ti år siden.

Selv ti år etter 22. juli er den norske befolkningen delt i synet på terrorhandlingen.

Nyere forskning viser at de fleste peker på fire faktorer: Innvandringspolitikk, dårlig oppveksts, høyreekstremisme og at gjerningsmannen var sinnssyk. Den dominerende forklaringen hos folk flest er at Anders Behring Breivik var en gal mann med høyreekstreme holdninger.

Les mer i denne studien: En analyse av hvordan det norske folk tolker 22. juli et tiår etter

Flertallet tolker målet for angrepet som det norske demokratiet, deretter Arbeiderpartiet og så det multikulturelle Norge.

Forskerne undersøkte tre ulike forståelser eller forklaringer på 22. juli og tiden etter:

  • Et mindretall mener at det var et høyreorientert angrep på norsk innvandring, og at effekten senere var at Arbeiderpartiet utnyttet angrepet og at det har blitt vanskeligere å uttrykke sine meninger.
  • Et mer utbredt syn er at det var høyreekstremisme og et angrep på norsk demokrati, det multikulturelle Norge, venstresiden og Arbeiderpartiet - og at det har vært for lite konfrontering av høyreekstremisme siden.
  • Mest tilslutning har forklaringen om at dette var et angrep på det norske demokratiet (ikke venstresiden spesielt) og at samfunnet har håndtert 22. juli bra og bygget sterkere verdier etter angrepet.

Analysen virker troverdig: - Resultatene vise relativt høyt nivå av enighet blant nordmenn i deres tolkning av 22. juli, ikke bare ved å mene at gjerningsmannen var gal og motivert av høyreekstremisme, men også at Norge håndterte angrepene bra og at vårt samfunns kjerneverdier ble sterkere på grunn av angrepet, konkluderer ekstremismeforskerne Øyvind Bugge Solheim og Anders Ravik Jupskås.

Et dypdykk i analysen tegner bilde av at den dominerende forståelsen er at 22. juli var et angrep på demokratiet som vi har håndtert bra og som har styrket våre verdier. Dette synet blir utfordret av venstresiden som vil politisere handlingene, og en en høyreside som mener de er politisert for mye - og dette er en konflikt som øker, og som kan svekke tilliten til det politiske systemet.

Verken høyresiden eller venstresiden har monopol på å forklare årsakene til 22. juli eller hva som er de underliggende forklaringene på terror. Forklaringene er heller ikke gjensidig utelukkende, men nyanserte: Anders Behring Breivik kan ha vært en sinnsforvirret høyreekstremist som angrep både det norske demokratiet, Arbeiderpartiet og det multikulturelle Norge.

Det er forståelig at høyresiden har hatt en viss berøringsangst med tematikken, siden deres politiske motstandere i AUF og Arbeiderpartiet ble rammet så hardt. Men det tragiske er at passiviteten har blitt oppfattet som manglende interesse og støtte, og at AUF har følt seg alene. Der må høyresiden ta selvkritikk, og mange av ungdomspolitikerne har allerede bedt om unnskyldning.

Samtidig er det urimelig å slå Erna Solberg og Fremskrittspartiet i hartkorn med den verste terroristen i norsk historie - det minner om ren brunskvetting. Selv om 22. juli var forferdelig, så er det fullt lov å være mot innvandring, kvoteflyktninger og kritisk til dårlig integrering.

Det er legitimt å være kritisk til undertrykkelse i islam, men det er i strid med alle våre prinsipper når enkeltpersoner blir gjort til fiender og mindreverdige mennesker på grunn av sin hudfarge, religiøse tro eller fødeland. Dette er holdninger som må bekjempes og imøtegås.

Men det absolutte skillet går ved vilje til å bruke vold for å nå politiske mål.

Verken brunskvetting eller berøringsangst lindrer sårene etter den store tragedien for snart ti år siden. Vi trenger en åpen og engasjert debatt som kan pågå uten beskyldninger om å «dra 22. juli-kortet» eller å ha «farlige meninger» som indirekte var årsak til terrorangrepet.

I det hele er berøringsangst en dårlig oppskrift for hvordan vi skal forstå 22. juli-angrepet og hvordan vi skal diskutere innvandringspolitikk. Men det er klokt å se fremover og ikke bakover. Politiske konflikter om flyktningepolitikk og innvandring vil komme og gå i årene som kommer.

Det var ikke meninger som drepte AUF-ungdommene på Utøya, men det er heller ikke kritikkverdig å tolke terrorangrepet som en politisk handling mot Arbeiderpartiet.

Forskningen viser at den norske befolkningen har ulikt syn på dette, og at tolkningene er påvirket av hvor man ellers står politisk. Og da er det ikke så urimelig at også politikerne kan ha ulike forklaringer på hva som skjedde og hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

Det er fullt mulig å ha empati for ofrene i AUF, men samtidig være uenig med dem om hva som forårsaket angrepet.

Det farligste i tankegodset til Utøya-terroristen er konspirasjonsteorien om at vestlige eliter står i ledtog med krefter som vil islamisere Europa.

På Anders Behring Breiviks liste over mål stod det nesten 5.000 mennesker i Norge.

Sånn sett var 22. juli utvilsomt et angrep på oss alle, på det norske demokratiet og på norske verdier.

PS! Hva mener du var årsaken til 22. juli? Skriv et debattinnlegg!