Gå til sidens hovedinnhold

Burde jeg løpt etter tyven?

Jeg så en butikktyv i dag. Han var 12 år gammel og stjal godteri på Kiwi.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

I korona-tiden har jeg blitt vant til å handle midt på dagen, for da er det mindre folk i butikken og lettere å holde god avstand. Likevel er det litt kø. Jeg står og venter på at det skal bli min tur til å betale. Da ser jeg i øyekroken en ung gutt som stjeler. Han tar godteri fra hyllene og putter i lommen.

Nå vet ikke jeg om du noen gang har stjålet i butikken. Jeg tror at mange har gjort dette som barn. Hvis du var heldig ble du tatt på fersken og butikken varslet dine foreldre. Det sjokket kunne være noe av det viktigste som skjedde i livet ditt. Alvor er ikke alltid noe du skjønner av deg selv. Ofte trenger du hjelp. Oppdragelse er krevende.

Les også: Exit 2: Råere, villere, verre: Du finner ikke mye bedre på TV i dag (+)

Det må en hel landsby til for å bringe frem et barn, heter et gammelt ordtak. Da jeg var liten kunne vi handle på butikken uten penger. Vi skrev opp varene i en bok. Hun som satt i kassa kjente meg og familien godt. Derfor var det utenkelig å være barn og prøve seg på å kjøpe røyk, øl eller tvilsomme blader. Konsekvensene av å bli tatt for nasking var også en meget skremmende tanke. Dette var et bra system.

Mannen i kassa på Kiwi spretter opp. Han er sinna. Han ser gutten gå ut av butikken uten varer. Det er jo mistenkelig. Han har sett det samme skje med samme gutt før. Det lyser tyv lang vei.

Her kan du lese flere petiter av Baard Fiksdal.

Hva burde vi nå gjøre? Burde jeg som kunde løpe etter gutten, gripe ham i armen og be noen ringe politiet. Jeg kunne jo stå der og holde på gutten til politiet kom. Kanskje ble dette en av de viktigste hendelsene i guttens liv. Hvis tyven ikke blir korrigert så fortsetter han vel i samme stil, kanskje resten av livet.

Mannen i kassa på Kiwi snakker med en kollega. De rister på hodet, men gjør ikke noe mer. De blir enige om å snakke til gutten neste gang han kommer. Jeg blir stående og tenke at for denne gutten ble det nå færre muligheter, færre steder å gå. Verden krymper. Kanskje har gutten en mistanke om at fra nå av blir det mer utrivelig og litt farligere å bevege seg, her han bor.

Samtidig blir jeg ikke kvitt denne litt leie følelsen av at jeg ikke selv tar ansvar. At jeg bare sto der å så på.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

Kommentarer til denne saken