Gå til sidens hovedinnhold

Bye, bye, Bébel

Ikke alle skuespillere får en nasjonal begravelse i Invalidedomen. Men så er det heller ikke bare Frankrike som til de grader sørger over Jean-Paul Belmondo.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Torsdag ettermiddag sto landet stille. Alles øyne var rettet mot kisten, hans kiste. Bébel, som vi sier her.

88 år gamle Belmondo er ikke mer.

For svært mange franskmenn er det ikke til å fatte. For han var en av dem. Flere tusen kom til Invalidene om natten og sto i kø for å vise ham den siste ære.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

President Macron kalte ham en nasjonal skatt. Kollega Alain Delon klarte nesten ikke å snakke, så beveget var han.

Sjelden har en film- og teaterskuespiller så til de grader erobret publikums hjerte. Alle identifiserte seg med Bébel, og han var som en kameleon.

Han var like gjerne en intellektuell dandy i Godards «Til siste åndedrag», som machomann i «Mannen fra Rio». Han bare var. Vaskeekte, uten fiksfakserier.

I tillegg gjorde han alle stuntene sine selv. Belmondo, «Den praktfulle». Hadde han snakket bedre engelsk hadde han erobret Hollywood også, og lett danket ut selveste Marlon Brando.

Med sitt ikke direkte pene, men flott herjede ansikt, alltid brun, knuste han alle hjerter, ikke bare på lerretet. Og ikke bare franske. Han hadde blant annet et eget nettsted for russiske fans.

Hva var så spesielt ved denne mannen? Kanskje nettopp det, at han ikke var spesiell. Han var som deg og meg, men med et eget talent for scenen og lerretet, og totalt uten frykt når han hang etter armen fra et helikopter eller åpnet taklokket på en heis for å fire seg ned.

Her kan du lese flere kommentarer av Vibeke Knoop Rachline

Aller helst ville han stå på scenen, og gjorde det også en rekke ganger. Men det var Godard som gjorde ham internasjonalt kjent. Også var han munnrapp og frekk.

- Hva er det med deg? spør han i filmen «Hjernen» av Gérard Oury.

- Du kommer til å bli sur, min herre. Du, med den forferdelige blodpølsen av en kone og den skitne katten.

- Vet du hvem du snakker med?

- Til den store massen jeg møter hver dag i trappene.

Her er kisten til Belmondo på vei til Invalidedomen.


Selvsagt var det en manusforfatter som la ordene i munnen på ham, men måten han fremførte replikkene på gjorde dem til hans egne. Som her, i «Le guignolo» av Lautner:

- Kan du forskjellen på en dust og en tyv?

- Tyven hviler av og til.

De viktigste ordene var hans egne, på dødsleiet.

- Ikke gråt, ikke vær triste. Jeg har hatt et lykkelig liv, takket være familien, venner og publikum. Man vil snakke om meg en stund, og så vil man tenke på noe annet.

Vi trenger en ny Belmondo. Han ga f ... i krenkehysteri og konvensjoner. Han var som selve livet, enten med en sigarettsneip i kjeften eller et glass i hånden - som aldri ble retusjert bort.

Han tok sjanser, han reagerte. For en politiker han kunne ha vært!

Les mer fra Norsk debatt

En gang satt han i et Concorde-fly som fikk problemer med motoren. Da snudde en passasjer seg mot ham og sa: «gjør noe!»

Det sier ikke lite. Bébel var så til de grader en handlingens mann.

De som møter ham der ute får det ikke kjedelig Vi som er igjen i denne verden savner ham allerede.