Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
MENS NORSK FOTBALL GRÅTER noen tårer for Brann, veier 100-åringen Jerv opp mot Sportsklubben fra Bergen og sier det er en trist dag med tanke på størrelse, nedslagsfelt, historie og publikumsoppslutning. Slutt med det. Det er ikke synd på Brann.
Sjelden har et nedrykk vært mer selvforskyldt.
Aldri har en klubb i trøbbel gjort mer for å bli degradert fra det øverste nivået.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
NÅR BERGENS TIDENDE SKRIVER at 2021 har vært Branns verste år i fredstid, skjønner du kanskje hva jeg snakker om. Brann rykket ikke ned på Intility Arena denne dramatiske onsdagskvelden i desember. Sakte, men sikkert har Brann rykket ned i hele år.
Da de trofaste endelig kom tilbake etter covid-året 2020, brukte Brann året på å seigpine dem med dårlig fotball, dårlig ledelse og enda dårligere adferd.
Sportsklubben Brann, og her snakker jeg om noe mange sikkert føler innerst inne, burde skamme seg.
Les også: Når ledelsen snakker som pyromaner øker Brann-faren
NOEN GANGER TROR man ikke det man ser når spill, og overtak gjør en fotballkamp til enveiskjøring. Onsdag 15. desember 2021 var ikke en sånn kveld. Det lå i kortene at Brann skulle rykke ned. To brente straffespark i ordinær tid (1-1) forteller alt om det.
Dramaet som utspant seg gjennom ekstraomgangene og straffekonken var bare en del seigpiningen.
Selv som katt kunne ikke Brann påberopt seg retten til å lande på beina og overleve.
BRANNS NEDRYKK HANDLER ikke om uflaks og marginer på fotballens uransakelige vei. Det handler om udyktighet. Alle så dette komme. Vi skrev om det allerede i juni. Men det var først da Nystemten runget etter kampslutt, og på mange måter sluttet den onde sirkelen, det gikk opp for meg at dette kanskje har med veldig mye mer enn fotball å gjøre.
At det rett og slett er selvbildet som ødelegger for Bergen og Brann.
Klubben som i sine verste stunder er så dårlig at det nesten ikke går an.
Her kan du lese flere kommentarer av MortenP
SPORTSKLUBBEN BRANN ER det åttende fjellet i Bergen. Jeg skjønner det nå. En tilstand som går i arv. En institusjon du ikke kan skille deg fra. Det siste ligger i fotballens natur - du må gjerne bytte kjæreste, kone eller mann, men fotballklubben du ble født i eller forlovet deg med har du til evig tid.
Gang det siste med ti og du har situasjonen i Bergen.
Når «Udsigter fra Ulrikken» synges når elendighet er det eneste man ser i horisonten, da er veldig mye sagt.
Les også: Det er Brann som er problemet, ikke Kåre Ingebrigtsen
BRANNS NEDRYKK BØR følges av selvransakelse om Sportsklubben på Stadion ikke skal bli et nytt Fredrikstad. Trond Mohn, klubbens beste venn og velgjører, er borte. Husk det. Hvem skal nå betale regninga til forfall? For ikke å snakke om det bergenske selvbildet, hva med det? Jeg husker BTs podkast under sommerens trenerskifte, da Kjetil Rekdal ble spilt inn som en mann som nærmest ville løpe over fjellet bare Brann-ledelsen hadde vett på å ringe ham.
Han var jo bare en telefon unna.
HamKam liksom, målt opp mot Brann?
TIL ORIENTERING SPILLER HamKam i Eliteserien neste sesong. De rykket opp med klar margin. Brann rykket ned og skal spille i OBOS-ligaen. I tillegg er Kjetil Rekdal på vei til Norges største fotballklubb. Så det er ikke bare Brann som har mistet perspektivet, det vi ser er de facto kjærlighet som gjør blind.
Brann er ingen attraktiv fotballklubb.
Selv om byen er Bergen, er klubben bånn!