Gå til sidens hovedinnhold

Charles Manson: Den personifiserte ondskap

Når virkelige hendelser blir for grusomme, kan det være fristende å lete etter alternative fortolkninger. Eller endre historiens endepunkt.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Eller for eksempel velge en annen slutt.

En drapsmann som klarte å unndra seg sin velfortjente straff, kan derfor i ettertid oppleve å se seg selv bli «stekt» ved hjelp av en flammekaster, dersom det dukker opp en kompromissløs filmregissør, som har et ønske om at rettferdigheten skal skje fyllest.

(En skuespiller har tatt drapsmannens plass, og bruken av flammekaster er selvfølgelig et filmtriks!)

Dette kalles å ta seg kunstneriske friheter.

Når Quentin Tarantino lager spillefilmer, pleier det å være rom for nettopp slike friheter. Slik er det også i hans siste film, «Once upon a time in…Hollywood», hvor skuespilleren, Sharon Tate, ser ut til å klare seg utmerket gjennom hele handlingen.

I virkeligheten ble den unge skuespilleren – sammen med fire andre mennesker - utsatt for en massakre i august 1969.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En feelgood hyllest

Nå er det vel liten tvil om at Tarantino med sin spillefilm har ønsket å hylle Hollywood anno 1969. Og det han har gjort ved å lage en gjennomført feelgood movie.

Resultatet må kunne karakteriseres som et filmatisk mesterverk, hvor 60-tallets drømmerier og fremtidsoptimisme smelter sammen med den evigvarende kampen for å overleve.

Det blir samtidig mulig å fatte hvor skjør den idylliserte peace-and-love-epoken egentlig var.

Tarantino har vel aldri lagt skjul på sin begeistring for B-kategoriserte filmer og TV-serier fra 1960- og 70-årene, og denne filmen er da også en utvetydig bekreftelse på at hjertet hans fortsatt ligger godt plassert i Hollywoods nest øverste divisjon.

Sliterne i B-laget

Historien han forteller, omhandler først og fremst filmskuespilleren, Rick Dalton (Leonardo DiCaprio), som sammen med sin faste stuntmann, Cliff Booth (Brad Pitt), forsøker å skaffe seg et levebrød i Hollywood.

Rick Dalton var én gang stjernen i westernserien, «Bounty Law», men opplever nå at han bare får tilbud om biroller.

Motvillig takker han ja til å spille i noen spagettiwesterns som skal produseres i Italia. Når han seks måneder senere vender tilbake til Los Angeles, etter å ha medvirket i fire filmer (!), er det mye som tyder på at jobbmulighetene hans i Hollywood likevel har gått fra vondt til verre.

Charles Manson: Den personifiserte ondskap

Charles Manson dukker tidlig opp i filmen.

Han er der bare et øyeblikk, men det er tilstrekkelig til å minne oss på hans eksistens. Purunge kvinner fra haremet hans viser seg også frem.

Gradvis begynner vi å forstå at den såkalte Manson-familien representerer noe mer dystopisk enn hva man normalt sett kan forvente seg av rotløse, hjernevaskede individer.

Manson satt i fengsel før denne hendelsen. Og da han ble løslatt fra fengselet, var han 32 år gammel.

Året var 1967, og på den amerikanske vestkysten handlet «alt» om summer of love.

For en hardcore psykopat som Charles Manson, måtte det være som å komme til paradiset. Lekende lett kunne han plukke opp «fortapte» blomsterbarn, for så å innlemme dem i sekten han møysommelig bygget opp.

Den såkalte Manson-familien vokste hurtig, og bestod snart av mer enn hundre individer. Deres faste tilholdssted ble den tidligere filmkulisse-landsbyen, Spahn ranch, like ved Death Valley i Los Angeles.

Spahn ranch

På Spahn ranch ble det jevnlig arrangert bonding events, hvor ingrediensene bestod av gruppesex og store mengder LSD. Manson pleide dessuten å invitere ulike menn inn i orgiene, for på den måten å lokke dem til å bli med i sekten.

Ranchen fungerte også som utgangspunkt for det som etter hvert ble en ganske så omfattende kriminell virksomhet, som innbefattet både prostitusjon og biltyverier.

I Tarantinos film får vi et innblikk i de forholdene som sannsynligvis rådet på ranchen i 1969. Etter at Cliff Booth har kjørt haikeren, «Pussycat», hjem til Spahn ranch, får han det for seg at han vil hilse på eieren av ranchen.

Den fiendtligheten han da møter fra Manson-familiens side, illustrerer nok på en veldig god måte hvilken overstyrende paranoia og fanatisme som på det tidspunktet preget sektens indoktrinerte medlemmer.

Naboer

Som nevnt innledningsvis i denne artikkelen, er historien som fortelles om skuespilleren, Sharon Tate, en viktig bærebjelke i «Once upon a time in…Hollywood».

Sharon Tate var i 1969 mest kjent for sin rolle i filmen, «Valley of the dolls», i tillegg til å være gift med stjerneregissøren Roman Polanski.

I Tarantinos film knyttes ekteparet Tate-Polanski til karakteren Rick Dalton, ved at de tilfeldigvis er naboer i Hollywood Hills.

Kinobesøket

Filmens vakreste øyeblikk finner sted når vi får være med Sharon Tate, som Margot Robbie, på kino. Ganske så impulsivt bestemmer hun seg for å besøke Fox Bruin Theater, for der å se sin egen skuespillerprestasjon i filmen, «The Wrecking Crew».

Denne scenen fremstår for meg som filmens høydepunkt. For det første er kinobesøket fremstilt på en så sjarmerende, varm og uskyldig måte, at det er helt umulig ikke å la seg begeistre.

For det andre gjør denne scenen Sharon Tate til noe mer enn «fellesnavnet» på en gruppe drepte mennesker – de såkalte Tate-drapene. Hun blir i stedet udødeliggjort, ved at hun tar form som et alminnelig, upretensiøst menneske, til tross for sin skjønnhet og sin kjendisstatus.

Vi forstår også at hun er en skuespiller i starten av sin karriere, som fortsatt synes det er skummelt å se seg selv på film.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at hun kunne ha kommet langt som skuespiller, hadde skjebnen villet det annerledes.

Sagaen til Sharon Tate endte dessverre på tragisk vis natten til 9. august 1969.

Kvelden før beordret nemlig Charles Mason en liten gruppe utvalgte sektmedlemmer til å oppsøke deres fasjonable hus, som på den tiden var leid av ekteparet Roman Polanski og Sharon Tate.

Sektmedlemmenes eksplisitte oppgave var å drepe alle som befant seg på denne adressen.

Les også: Vidkun Quisling: Var hans stormannsgalskap et tegn på sinnssykdom?

Tate-drapene

Mens Roman Polanski hadde jobboppdrag i Europa, var hans høygravide kone, Sharon Tate, hjemme sammen med fire gode venner. I tillegg var 18 år gamle Steven Parent tilfeldigvis på eiendommen for å selge en klokkeradio.

Dødsskvadronen som Charles Manson sendte ut, bestod av tre kvinner og én mann. Ingen av dem eldre enn 24 år.

Gruppen gikk effektivt og målrettet til verks, og drepte samtlige fem personer som befant seg utenfor eller inne i huset, herunder Sharon Tate, som var 38 uker gravid.

Drapene var så sjokkerende i sin brutalitet, at de sikret seg en plass i amerikansk kriminalhistorie til evig tid.

LaBianca-drapene

Allerede den påfølgende natten hadde Manson nye drapsoppdrag til sine hengivne tilhengere. Denne gangen brøt de seg inn i et helt tilfeldig hus, hvor de på bestialsk vis drepte ekteparet, LaBianca.

Politiet trodde lenge at ekteparet ble tatt av dage av en copycat, og de første ukene så de ingen forbindelse mellom de to åstedene.

Gjennombruddet i saken kom først da man klarte å koble et tidligere, uoppklart drap til Tate- og LaBianca- sakene: Manson hadde to uker før Tate-massakren fant sted, beskyldt musikeren, Gary Hinman, for å skylde ham penger. I den forbindelse ble Hinman torturert og drept.

Her kan du lese flere innlegg fra Fred Heggen

Rettssaken

Den påfølgende rettssaken varte i over ni måneder. Charles Manson ble, sammen med Susan Atkins, Patricia Wrenwinkel og Leslie Van Houten, dømt til døden for Tate -og LaBianca- drapene.

Da California ett år senere avskaffet dødsstraffen, ble straffereaksjonen omgjort til livsvarig fengsel for alle fire.

Helter Skelter

«The white album» av Beatles skulle komme til å få betydning for så vel oppklaringen av drapene som forståelsen av hva som kan ha vært de underliggende motivene.

Flere låter på dette albumet ble av Manson tolket som personlige beskjeder om en fremtidig rasekrig, som var uunngåelig - og som ville bli vunnet av de svarte.

Den klart viktigste låten i så henseende var utvilsomt «Helter Skelter», som etter hvert ble betegnelsen man benyttet når man omtalte Tate- og LaBianca-drapene.

Aktor i straffesaken vant frem med sin hypotese om at det var Mansons vrangforestillinger om en kommende rasekrig – «Helter Skelter» - som var motivet for drapene.

De tiltalte kvinnene stilte seg imidlertid uforstående til denne hypotesen. De hevdet at de var sendt til adressen, 10050 Cielo Drive, for å skremme en plateprodusent som Manson hadde lagt for hat.

I tillegg hadde Manson håpet at det å iscenesette to nye, bloddryppende åsteder, ville skape tvil om hvem som stod bak drapet på musikeren Gary Hinman.

Disse mulige motivene ble imidlertid aldri utforsket, siden alle de fire tiltalte likevel fikk lovens strengeste straff.

Les mer fra Norsk debatt her

Fuck Charles Manson!

Jeg kjente ikke den fulle historien om Manson-familien på det tidspunktet jeg så «Once upon a time in… Hollywood», men jeg hadde selvfølgelig hørt om drapet på Sharon Tate.

Av den grunn gruet jeg meg til det jeg forventet ville bli filmens «finale».

Uten at jeg skal røpe noe av handlingen, kan jeg likevel avsløre at jeg ble temmelig overrumplet av filmens avslutning.

Kanskje Tarantino tenkte: «Fuck Charles Manson! Han klarte kanskje å iscenesette «Helter Skelter» sommeren 1969, men nå skriver vi 2019, og dette er min film. Her er det jeg som regisserer volden!»

Eller kanskje han tenkte noe helt annet.

Uansett, jeg likte slutten; noen ganger kan det å la the bad guys endre planene sine i siste øyeblikk, faktisk være en strålende idè.

For ikke å snakke om det å ha en flammekaster tilgjengelig i garasjen.