Det er torsdag 14. desember og klokken er seks på kvelden. Det er nesten tomt på skolebiblioteket, unntatt én person. Meg.

Jeg skal egentlig skrive en fagartikkel om hvordan teknologi preget Norge på 1800- tallet. Litt ironisk, med tanke på at det jeg gjør denne kvelden på biblioteket er å utnytte den nyeste teknologien internett har å by på.

Jeg er koblet til skolens nett og jobber på en av skolens macer, men tenker for meg selv at det jeg gjør her er det nok få «voksne» på skolen som vil like.

Kanskje er det journalistspiren inne i meg som vokser fram her, men det jeg gjør nå gir meg ingen umiddelbar dårlig følelse. Dette gjør jeg rett og slett for å teste grensene.

«Skrive»-prosessen

Etter at stefaren min viste meg ChatGPT tidlig i desember, fikk jeg veldig lyst til å prøve det. Og enda bedre hadde det vært om jeg kunne få skrevet noe om det. Historieoppgaven som jeg da så vidt hadde begynt på endte opp med å bli løsningen.

Jeg bestemte meg for å slette alt jeg hadde skrevet og gi stafettpinnen videre til mitt nye hjelpemiddel på nettet. Med halvårskarakteren min i historie som innsats, gikk jeg i gang med å «skrive» teksten.

«Skrivingen» gikk mye enklere enn jeg hadde sett for meg. Med litt hjelp fra den kunstige intelligensen hadde jeg raskt en problemstilling. Og derfra kunne jeg spørre om en innledning, ulike avsnitt om alt fra levekår til jernbaner og til slutt en avslutning. Plutselig hadde jeg en hel fagartikkel på tre sider.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Noe som jeg vanligvis ville brukt flere dager på å skrive, ble gjort på få timer. Det eneste jeg trengte gjøre var å legge inn kildene jeg hadde brukt da jeg leste om temaet. Det klarer nemlig ikke teknologien å gjøre selv. Så var jeg klar til å levere inn.

Det er det nok ikke bare meg som har lekt meg med ChatGPT siden den kom ut. Lærer ved informasjonsteknologi og medieproduksjon (IM), Sondre Stai, er sikker på dette, men mener også det kan ha enkelte positive egenskaper i skolesammenheng:

«Vi vet at de fleste elevene har begynt å få øynene opp for kunstig intelligens, men ikke nødvendigvis for å jukse; også for å ha en digital sparringpartner som kan forklare konsepter og gi veiledning i utarbeidelsen av en oppgave.»

På sikt er det nok dit utdanningssystemet er på vei; både lærere og elever må tilpasse seg en ny virkelighet der vi bruker slike verktøy aktivt i undervisningen for å øke læringsutbyttet.

Angsten

Umiddelbart da jeg så den flyvende romskip-animasjonen på teams som indikerte en innlevert tekst slo det meg hva jeg hadde gjort. Da kom angsten. Hadde jeg vært for selvsikker på at dette kom til å gå fint? Var det egentlig bare en utrolig dårlig idé?

Var det eneste jeg kom til å få ut av dette en morsom historie og den litt mindre morsomme karakteren «Ikke vurdert» i historie? Og den uunngåelige sannheten var at jeg også etter hvert måtte fortelle det til historielæreren min. Men det turte jeg nesten ikke å tenke på.

Karakteren

Litt over en uke senere tikket det inn et varsel på telefonen min som jeg både hadde gruet og gledet meg til. Teksten min hadde blitt returnert og vurdert, noe som også betydde at jeg hadde fått karakteren jeg var så spent på.

Dermed gjorde jeg det alle lærere sier man ikke skal gjøre. Jeg scrollet helt nederst i dokumentet og så på karakteren. Jeg ble helt satt ut av det jeg så. En femmer? Jeg hadde fått en femmer på teksten!

Etter at sjokket over karakteren hadde lagt seg gikk jeg igjennom alle kommentarene læreren min Morten hadde skrevet inn i teksten. Her kom det fram en del om ChatGPT.

Den fungerer veldig godt til å skrive slike tekster, og har overraskende god innsikt i mange forskjellige temaer. Jeg hadde mistenkt at den ikke kom til å være god på på drøfting. Dette var noe som viste seg å stemme. Men noe jeg ikke forutså var at tjenesten alltid var like nøyaktig kilde til informasjon som mange tror.

Les også: «Hva med pappaen, da? Har ikke babyen en far?»

Femmeren jeg fikk gjorde at jeg havnet i et litt vanskelig dilemma. Nå var det faktisk litt som sto på spill. Jeg hadde ikke bare «jukset» meg til en midt på treet karakter, jeg hadde fått en karakter flere andre i klassen ikke hadde klart å oppnå. Angsten jeg hadde kjent på tidligere vokste. Jeg måtte fortelle om eksperimentet til noen.

Derfor bestemte meg for å gå, nesten skjelven, inn til ledelsen for å snakke med avdelingsleder ved medier og kommunikasjon, Birgit Semb Christophersen.

Det kunne vel ikke gå bra? Men mot all forventning var responsen utelukkende positiv, og etter hvert ble også rektor Camilla Hauren Leirvik invitert inn på møterommet vi hadde satt oss inn på. Hun var også veldig interessert og positivt innstilt til det jeg hadde gjort:

Dermed hadde jeg selveste rektor i ryggen. Da følte jeg meg litt mer klar for å fortelle det til historielæreren min, Morten Røise Myhrvold.

Avsløringen

Til alle som ikke kjenner Morten er det et par ting man bør vite om ham. Han er en ekstremt hyggelig, men også veldig beskjeden type. Om det var én lærer som jeg virkelig ikke ønsket å skape problemer for, måtte det være ham. Men jeg kunne ikke utsette det lenger, jeg måtte snakke med ham.

Vi møtes på et lite grupperom i nederste etasje på skolen. Her startet jeg forsiktig med å snakke om ChatGPT og om han hadde hørt om det. Det hadde han.

Da fortalte jeg om hva jeg hadde gjort. Han ble veldig overrasket over hvor mye den kunstige intelligensen kunne få til:

«Det viser jo at den kunstige intelligensen kan svare på ganske høyt nivå, rent faglig. Det kan jo være problematisk hvis målet er at eleven skal skrive teksten selv.»

Jeg var også veldig nysgjerrig på om det overrasket ham det jeg hadde gjort. Hadde han mistenkt noe?

Les også: Å vera nynorskbrukar er å tilhøyre ein minoritet

«Jeg og en kollega hadde et «retteseminar» i juleferien hvor vi satt og rettet sammen. Da snakket vi om det, litt sånn: «Tror du noen av elevene har brukt det?» Så vi var litt bevisste på det. Men jeg hadde ingen mistanke om din tekst. Jeg reagerte ikke noe på at du hadde skrevet den teksten, hvis jeg kan si det sånn,» forteller Morten.

Når denne artikkelen blir publisert er mitt eksperiment over.

Jeg kan senke skuldrene og se tilbake på det jeg har lært. Dette er et tema som er mye omdiskutert i det siste, og noe som sikkert vil diskuteres ytterligere fremover. Jeg tror ikke diskusjonen rundt dette kan være så svart-hvitt som «Skal vi bruke denne typen teknologi i skolen eller ikke?».

Jeg tror vi må finne en måte å tilpasse en moderne norsk skole på nå som vi har tilgang til disse hjelpemidlene. Nå som en AI klarer å skrive en tekst som en lærer på Elvebakken gir en femmer er det ikke nytte i å jobbe mot teknologien.

For en ting er jeg sikker på. Det er at jeg, som mange andre, kommer til å bruke ChatGPT mye fremover. Men forhåpentligvis ikke akkurat slik som jeg har brukt den.