Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Noe har skjedd når vi trenger politibeskyttelse for å lansere en bok», uttalte Lily Bandehy til Subjekt.
Det er lanseringen av forfatter Lily Bandehys femte bok, «Kvinner i Islam», som ble lansert på Nasjonalbiblioteket den 5. oktober, Subjekt henviser til. Nøyaktig på dagen, to år etter at hun fikk «Født Fri»-prisen for sitt forfatterskap, som førte til kraftige reaksjoner.
Jeg ledet bokbadet under lanseringen og så dette med egne øyne. Politibiler sto synlig utenfor og to politifolk var tilstede, både under og etter lanseringen. Politiet tok seg god tid til å snakke med oss, forlot ikke lokalet før det var tømt - og passet også på å forhøre seg om hvor lanseringsfesten skulle være i etterkant.
Ingen fra Kolofon Forlag møtte opp, selv om det var avtalt.
Hvorfor? Det må de selv svare på.
Bør ikke overraske noen
Boklanseringen var to dager etter at kunstner Lars Vilks døde i en bilulykke sammen med to livvakter fra politiet.
Debatten om at islam, i lys av det livet Vilks ble tvunget til å leve de siste ti årene, må kunne normaliseres som tema uten bruk av vold som pågikk for fullt i både Sverige, Danmark og Norge.
At lanseringen av en frittalende bok om Islam krever politibeskyttelse burde ikke overraske noen i vår tid. Desto viktigere er det å fortelle at lanseringen, hvor omtrent hundre mennesker møtte opp, ble gjennomført ganske fredelig. Og boksamtalen hvor konsulent på boken, Halvor Tjønn, også deltok, var befriende nytt om hvordan kvinner før, under og etter profeten Muhammed levde.
At en normal, historisk og intellektuell tilnærming blir ansett som superkontroversielt er oppsiktsvekkende i seg selv. Vi bør aldri herdes til å innbille oss noe annet. Men hva er det forfatter, eksil-iraner og eks-muslim Lily Bandehy vil kaste lys på?
Og hvorfor mener hun det er så viktig å skrive om kvinner i Islam?
Barn, ikke brud
«Hvert tredje sekund blir en jente giftet bort. Bidraget ditt gir jenter mulighet til å beholde barndommen, drømmene og friheten», skriver TV-aksjonen på sine nettsider, som nylig ble avholdt. I skrivende stund er 243.310.609 kroner blitt samlet inn.
Les også: 10 grunner til barneekteskap
Barnebruder og barnehijab er Lily Bandehys hjertesaker. Bandehy jobbet selv som lærer i Iran før hun flyktet til Norge. Og har siden jobbet 29 år i helsevesenet, de siste 20 innenfor rus og psykiatri. Hun har også vært aktiv som skribent i riksaviser i 21 år.
Med andre ord skiller hun seg sterkt ut fra andre første-generasjons innvandrerkvinner. Med å både delta i samfunnet, og være tilstede i offentligheten med sin egen selvstendige stemme.
Da Iran slapp ulven inn i fjøset
Eksil-iranere skiller seg også ut med knallhard kritikk av politisk islam i vestlige land, der hvor de kan bruke sin ytringsfrihet. Det skjer på godt og vondt, og til stor forargelse for de som ønsker muslimer som en inkluderende del av vestlige demokratier. Med Lily Bandehys siste bokutgivelse forstår vi mer av hvorfor iranere fortsetter å varsle om faresignalene, selv med trusler om utestengelse, sensur og kansellering.
Derfor åpner også boken med et kapittel om hvordan politisk islam startet i Iran etter hjemkomsten av Ayatollah Khomeini, og hvordan det har influert store deler av den muslimske verden. Det er også i dette kapittelet Bandehy er personlig, i en ellers nøktern faktabasert bok med en rekke historiske kilder og intervjuer å vise til. Hun var en av det store flertallet av iranerne som hjertelig ønsket Khomeini tilbake til makten.
Bandehy skriver at svært få av norske akademikere har ønsket å skaffe seg innsikt i hvordan islam i økende grad preger og får sterkere innflytelse, etter hvert som den moderne islamismen brer om seg. Bandehy jobbet som lærer i Iran da Khomeini kom tilbake til Iran, 1. februar 1979. Nå vet vi at der islamismen har bredt om seg, har lærere blitt sensurert og i mange tilfeller henrettet.
Eksil-iranere og eks-muslimer kan bidra med viktig folkeopplysning om fanatismens konsekvenser i vår verdensdel, hvor vi har glemt å gjenkjenne det. Det er synd hvis dette arbeidet blir en del av polariseringen hvor man egentlig krangler om hvem som snakker med hvem og overvåker hverandre, istedenfor å snakke om innholdet som kan føre til at vi får levedyktige flerkulturelle samfunn.
Den jobben kan ikke eks-muslimer gjøre alene.
Les også: Rettssak etter rettssak mot det kriminelle regimet i Iran
Jeg har også notert meg at er det noe eks-muslimer som Bandehy ofte gjentar, så er det nemlig at hun ikke er imot muslimer. Bandehy er selvsagt preget av sin traumatiske fortid som flyktning, men er nettopp derfor utrustet med en samvittighet som forplikter å opplyse og berette hvorfor det gikk så galt som det gikk.
Iranerne, som hun skriver (inkludert henne selv), «slapp ulven inn i fjøset» den skjebnesvangre dagen da hele nasjonen ønsket Khomeini velkommen hjem til Iran. Ganske snart opplevde de henrettelser og forfølgelser, hvor kvinnene ble kjeppjaget vekk fra offentligheten, kjæledyr ble drept, og venner, naboer, kollegaer begynte å forsvinne - en etter en.
Hvordan Bandehy klarte å redde livet sitt og sine barns liv, er like sterkt å lese om som de barna av bekjente som ble torturert og drept. Dette er så sterkt kost at alle andre bøker om «integrering» blir som glad-litteratur til sammenligning.
Ut av skyggene
Etter det sterke åpningskapittelet avkler så Bandehy bokens hovedtema: Kvinner i Islam.
Shazia Majids prisbelønte og kritikerroste bok «Ut av skyggene», er en beretning om reisen fra hjemmene og ut i offentligheten og arbeidslivet for tre generasjoner med innvandrerkvinner i Norge. Hovedsakelig fra Pakistan, og hovedsakelig muslimer.
Lily Bandehy går lenger og dypere i sin bok. Ikke på langt nær så litterært og emosjonelt engasjert som det Majids bok er, men som sakprosa, et sentralt og unikt bidrag for å forstå hvorfor og hvordan kvinner, deres personligheter, autonomi og menneskelighet sakte men sikkert ble fjernet fra offentligheten. Noe som pågår for fullt i dag i en rekke land.
De kvinnene som er synlige har kjempet knallharde kamper. Og det er så langt vekk fra norsk integreringsvirkelighet som det er mulig å komme. Dette er et felt Majids bok kun forsiktig og overflatisk snuser på. Men Bandehy går direkte til de historiske kildene, hadithene, og hva ledende talspersoner faktisk sier om kvinner.
Les også: Assange og ytringsfrihet
Jeg tror ikke på at man kun skal se på de historiske linjene. Mennesket er kreativt, og i nye miljøer kan nye måter å leve på, andre inspirasjoner og sammensmeltninger oppstå. Slik vi nå ser hos de pakistanske kvinnene i Norge, som markerer seg på et bredt felt.
Samtidig er vi også nødt til å gå bakenfor, når aktuelle politiske hendelser som Talibans tilbakekomst, Malalas kamp for utdanning av jenter, Yezidi-kvinnenes krav om rettferdighet og IS-kvinnenes rettssaker er en sentral del av nyhetsbildet.
Sakene kommer ikke til å bli færre
Kvinner er sterkt rammet i mange pågående konflikter rundt omkring i verden, noe de fleste hjelpeorganisasjoner har påpekt. Selv møtte jeg Sara Mohammad, leder av av GAPF, for et par uker siden.
Hun lever fortsatt på hemmelig adresse, og viste til en rekke saker i dagens Sverige hvor kvinners verdi kun ble målt etter perverterte versjoner av æresbegrepet som er i full krig med deres autonomi og modernismen. Noe som har æresdrap og grove voldstilfeller som konsekvens. Sakene kommer ikke til å bli færre jo mer kvinnene våkner til krav om et fritt liv.
Her kan du lese flere kommentarer fra Shabana Rehman
Også Mohammad understreker, i likhet med Bandehy, at hun ikke er imot muslimer. Det er for menneskerettigheter de jobber. Derfor er bøker som «Kvinner i Islam» et svært viktig tilskudd til debatten - og fortjener å bli lest og debattert uten frykt. Bandehys tenkning kaster forståelsens lys over hvordan ting utviklet seg, og hvorfor det gikk så galt som det gikk.
Det gjør hun ved å hente frem kvinner, med navn og virke. For en av tingene som Islam medførte, var at kvinner ikke lenger ble omtalt med egennavn. De var noens datter, søster, kone eller mor. Identiteten deres ble slettet. Også fra historie- og lærebøkene.
Muhammed som menneske
Kanskje det mest uvanlige Bandehy skriver om er psykologien rundt den historiske personen Muhammed.
Fra han var barn til han som ung mann giftet seg med en mye eldre forretningskvinne. Og alle han giftet seg med siden. Hva het de? Hvordan kom de inn i livet hans, hva slags personligheter hadde de, hvor gamle var de, og sist men ikke minst; hvordan håndterte de han og kvinne-polygamiet?
Muhammed var en klok mann, skriver Bandehy. Jeg tror jeg aldri har lest en eks-muslim skrive det. Og med det setter også Bandehy tonen for den boken hun nå har skrevet. Å tilnærme seg en profet slik, åpner ikke bare for svært interessante debatter, men det menneskeliggjør profeten. Historiske kilder referert i boken flere ganger viser til at profeten selv måtte understreke:
«Jeg er ikke gud, jeg er ikke guds sønn, dere skal ikke dyrke meg, jeg er bare et menneske, og mennesker er feilbarlige».
Å dyrke profeten som en urørbar Gud, å leve fanatisk etter hans liv, stagnert på den tiden han levde i, er i følge Bandehy en svært uislamsk forståelse av hva trosretningen egentlig sier og var ment å være. Noe som hun også dokumenterer har gått sterkt utover kvinnene.
Heltinner
Vi møter kloke, vittige, modige, utadvendte kvinner fra førislamsk tid. Persiske heltinner, og arabiske heltinner. Den norske skravleklassen - og ikke minst feministene - burde ha interesse av å lese dette. For det mørket som ble lagt over kvinnen i offentligheten, er et mørke som har frarøvet kvinner i en hel trosretning et bilde av hvem de er som hele mennesker.
Slik skapes også eksotiske, orientalske eller umyndiggjørende bilder av kvinner som egentlig er råsterke, psykisk utholdende og som vet meget godt hva det er utsatt for. Like fullt har de holdt ut, levd, protestert, født barn, og håndtert livene sine etter de forutsetningene de fikk.
Jeg håper denne boken finner veien til de opplyste samtaler rundt omkring, som et viktig bidrag til hvordan vi skal forstå storpolitikken og den omfattende fornedringen av kvinner som pågår. Og dermed bidra til endring.
Ikke bare gjennom veldedighet, men også i våre hoder, sinn og hjerter.