Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Nå har PFU dømt TV 2 for brudd på pressens etiske regler.
Saken handler ikke bare om at Fredrik Græsvik kom med en bøllete henvendelse en lørdag kveld. Det handlet om at han henvendte seg direkte til mannens arbeidsgiver i et åpenbart forsøk på å skade.
Dette er saken: TV 2 felt på flere punkter i PFU etter klage mot Fredrik Græsvik: – En stygg sak
Men denne mannen, Eirik Furuseth, var heldig. Han hadde en arbeidsgiver som hadde integritet og mot nok til å stå opp for sin ansatte. Pål Tverdal i Finansco gikk umiddelbart og knallhardt ut mot TV 2, slik Furuseth selv beskriver det på Kjetil Rolness sin Facebook-side.
Dette skrev Græsvik til mannens arbeidsgiver:
«Dere har (...) en ansatt som ikke synes muslimer er noe særlig. Dette uttrykker han ganske tydelig på SoMe. Han flagger arbeidsplass ganske tydelig i bio. Jeg kunne tenke meg å lage en sak på hvordan arbeidsgivere forholder dere til hatytringer fra ansatte. (...) er dette noe dere vil snakke om?»
Græsvik ønsker altså å lage en sak om hvordan arbeidsgiver forholder seg til hatytringer. Disse angivelige «hatytringene» fra Eirik Furuseth fantes nok bare i Græsviks hode. Dersom Furuseth hadde hatt en alminnelig, feig arbeidsgiver så hadde dette vært nok til å få ham i trøbbel:
En trussel, basert på feil faktum, fra en kjent presseprofil.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Men dersom påstanden om hatytringer hadde vært riktig? Er dette noe arbeidsgiver bør mene noe om? Åpenbart mener Fredrik Græsvik det. Men hvorfor det? Det er en høy terskel for å si opp folk på grunn av deres meninger i fritiden. Både Grunnloven (om ytringsfrihet) og stillingsvernet (om oppsigelse) gir arbeidstakere et godt vern i slike saker. Det hjelper bare ikke å ha jussen på sin side hvis arbeidsgiver vil bli kvitt deg. Da er skaden allerede skjedd. Det er derfor folk som Fredrik Græsvik er så farlige.
Folk flest med en alminnelig økonomi frykter trøbbel på jobben hvis de ytrer seg offentlig i omstridte spørsmål. Rekk opp hånda den som har en arbeidsgiver som har ryggrad nok til å forsvare sine ansattes grunnlovsfestede ytringsfrihet når det begynner å storme.
Folk som Græsvik fører til at vanlige bra folk i gode jobber slutter å ytre seg om politisk betente temaer. Slike temaer blir overlatt de trygdede, som har god tid og som kan skrive absolutt hva som helst uten at det fratar dem inntekten. Det forringer den offentlige debatten vesentlig at vanlige, ressurssterke folk i gode jobber holder munn.
Man skulle trodd Fredrik Græsvik hadde lest boka «Ytringsfrihet i en ny offentlighet» for å stikke kniven inn der det kan gjøre skade. Folk flest er nemlig særlig redd for å bli misforstått/tatt i verste mening hvis de ytrer seg om innvandring og om islam.
Det eneste temaet som kommer like høyt opp på angst-skalaen hos det norske folk er ytringer om «lesbiske, homofile, bifile og transpersoner».
Elin Ørjasæter
Elin Ørjasæter er dosent i HR og arbeidsliv ved Høyskolen Kristiania, og har skrevet en rekke bøker om personalledelse og arbeidsrett. Hun har tidligere skrevet i Aftenposten, Morgenbladet og E24. Ørjasæter er aktiv som foredragsholder og har hatt en rekke opptredener i NRK og TV2, så vel i debatt og nyhetsprogram som i reality og underholdning.
Mulige negative reaksjoner fra sjefen har stor betydning for folks villighet til å si sin mening på sosiale medier generelt, altså om et hvilket som helst politisk tema. 93 prosent lar være å si det de mener om en sak på sosiale medier hvis de tror arbeidsgiver kan reagere negativt.
I fjor var jeg kritisk til «Foreningen Fri» i en TV 2-sending, og forlangte å få opptak av debatten tilsendt fra TV 2 etterpå. Hvorfor?
Jeg ville ha opptaket for å kunne spille det av for sjefen. Sånn i tilfelle noen ville «varsle» min arbeidsgiver om saken. Jeg vet at det finnes en masse Græsvik-bøller der ute som kunne påstått at jeg hadde «farlige holdninger» og som ville forsøkt å få meg ut av jobben.
Folk som i likhet med Græsvik lyver så det renner for å skade folk de tilfeldigvis ikke liker.
Man kan ikke ytre seg om verken islam, innvandring eller kjønnspolitikk uten å se for seg det verste. Derfor forlangte jeg altså opptak av meg selv fra TV 2 Nyhetskanalen, der opptaket vanligvis ikke kan hentes fram (slik det kan om man er i en podkast eller på Dagsnytt atten).
Her kan du lese flere kommentarer fra Elin Ørjasæter
Så paranoid trengte jeg ikke være bare for fem år siden. Tyskervits-saken og en rekke andre saker i min sektor (høyskole- og universitet) har en «chilling-effect». Det siste er et vanlig uttrykk (også kalt nedkjølingseffekt) som betyr at folk holder munn om noe de ellers ville ytret seg om, fordi de ser hvor ille det går med andre som deltar i debatten.
For hvert år som går blir jeg mer forsiktig. Jeg ytrer meg ikke lenger om innvandring fordi det finnes studenter som vil reagere på det. Om mennesket har to eller sju kjønn turte jeg mene noe om i fjor, men ikke i år.
Jeg ønsker ikke å oppleve, slik Kristian Gundersen opplevde, at studenter mener jeg er «problematisk» å ha i auditoriet. Kristian Gundersens svar var svært godt, men det er ikke en god situasjon for noen, verken for ham, sjefene hans eller studentene, at han faktisk er nødt til å gå ut og forsvare seg.
Det verste jeg kunne risikere da jeg ytret meg offentlig for ti år siden var en hard debatt, litt ordinær trakassering i kommentarfeltene og et par SMS-trusler fra åpenbart ressurssvake tullinger.
I dagens klima derimot, ser jeg hvordan bedre akademikere enn meg får gjennomgå for å ha deltatt i offentlig debatt.
Dagens ytringsklima gir grobunn for paranoia. En kar som Græsvik viser at paranoiaen er godt begrunnet.
PFU-kjennelsen er et lite lyspunkt.