Gå til sidens hovedinnhold

De bra folka i lille Oslo

Hvis du tror at Oslo bare handler om løpske sparkesykler og fulle folk i parker som ikke tar hensyn, så må du tro om igjen.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(NRK Ytring)

Vi som kommer herfra sier det ikke så ofte, nesten ingen av oss har Oslo-bunad og ingen dialekt å skryte av. Men vi må bare si det nå: Vi er skikkelig glade i denne byen her.

Parken like ved der vi bor har de siste helgene hatt besøk av opp mot 3 000 mennesker.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Vi ser dem

Vi ser dem fra vinduet vårt og hører dem godt hver natt. De er så mye finere enn du tror hvis du bare leser om dem som et tall i avisen.

Det er det litt nervøse paret på sin første date på 18 måneder, som sitter med litt avstand på piknikteppet og gløder i solen.

Det er alle slags vennegjenger, en skoleklasse, en lesesirkel, en veldig lattermild gruppe med folk i alle aldre som det ikke er så lett å plassere. Det er et kor som øver ute, for visstnok er korsang noe av det som smitter mest, så da blir det utesang, til glede for blant annet en familie som spiller kub rett ved siden av.

Og ved siden av dem flørter treningsfolket mellom hang-upsene, på en benk sitter det et par i 70 åra og holder hverandre i hendene.

Les også: Redselen for å komme ut av skapet er stor - også her i Norge

Bleke studenter skifter gradvis farge, sporene av ensom hybel fordufter med sommervarmen, og de smiler litt av han med gitaren fordi han spiller jo egentlig ikke så bra, men han spiller da endelig for noen.

Russen spriter hendene nøye før de gir russekort til datteren vår. Smiler vennlig. Litt fulle. Mest av liv. Da vi kom hjem fra en middag litt sent en av disse notoriske lørdagene var det en følelse av Woodstock i lufta.

Byen glødet.

Det menneskelige

Benken til det gamle paret var inntatt av en jente som sang høyt til jubel fra en venneflokk. En improvisert DJ hadde inntatt toppen av parken, de danset, vilt og fritt. Vi stod der litt på avstand, et par ramlet sammen i en busk, kjente de hverandre fra før, eller ble de kjent i dag?

Uten skjermen mellom er alt nakent, den todimensjonale verden har blitt tredimensjonal igjen.

Tok de hverandre i hånda for første gang på et år tidlig denne kvelden? Knotet de som vi alle gjør om dagen i møtet med fysiske mennesker? Vi vet ikke, men møttes gjorde de. Alle båndene, hendene, tankene, latteren, alt det menneskelige etter et år hvor det har vært så utrolig lite av det.

Mennesker trenger mennesker.

Pandemikrigere på en ensom planet

Nå møter mennesker mennesker igjen, de beveger seg som vi tror biene gjør, som et folk, en samlet organisme.

Lille Oslo har vært en veldig ensom liten planet. Nå er den full av svermende, slitne pandemikrigere som har gjort så godt de kan skikkelig lenge, og de fleste gjør det fremdeles. Og ja, selvfølgelig er det en del som roter fælt, bråker og ikke passer på smitteregler.

Men her vil vi bare snakke litt om de andre. De som er flertallet. Gode gamle folk flest. Som er skikkelig bra folk. Som tar med seg søppelet sitt og holder avstand, men som heldigvis ikke lenger er alene.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Og på tross av alt trøbbelet de skaper, kan man også bli glad av sparkesykler når de befolkes av det litt sjenerte paret på date på vei hjem, som endelig har funnet mot og grunn til å holde litt rundt hverandre.

Og visste du at det fortsatt er sånne litt corny låter som «blame it on the boogie» som får folk til å danse?

Her en dag fikk en kristen predikant god applaus fra grillfolket i parken da han midt i en aura av røyk fra engangsgriller fortalte at Gud vil gi oss et tegn hvis vi bare tror.

Ikke vet vi, men tegnene er overalt: folk flest er bra folk.

Kommentarer til denne saken