Muren gjennom Tyskland - og den gjennom Berlin - var seks uker tidligere falt fra hverandre.

I 28 år måtte østtyskerne regne med å bli skutt hvis de forsøkte å krysse den uten tillatelse. Og å få lov av myndighetene til å forlate «arbeider- og bonde-paradiset» var mer eller mindre umulig. Men den 9. november 1989 gikk regimet i kne og de 16 millioner DDR-borgerne kunne fritt reise og komme som de ville.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vestover

Mange tvilte imidlertid på at disse tilstandene ville fortsette, og mange hundretusen - hvis ikke over millionen - benyttet anledningen til å stikke. I vesten vinket et annet Tyskland, og der ventet jobber og god betaling - i et samfunn som bugnet av forbrukergoder.

Noen hundre barn ble rett og slett etterlatt av folk som bestemte seg for å prøve lykken i det kapitalistiske Tyskland.

Disse sakene oppnådde aldri stor oppmerksom i de tyske mediene. Men jeg fikk total bakoversveis av historien som dagen før julaften sto på trykk i en berlinsk lokalavis. Den handlet om tre søsken som ble funnet utsultet i en leilighet - og som nå befant seg på et barnehjem i Øst-Berlin.

Min danske fotografvenn og jeg rykket ut tidlig på morgenen den første juledagen og fant etter mye plunder frem til «Kinderheim Makarenko» i Johannisthal.

Stedet var omgitt av digre murer og porten var bevoktet av uniformerte herrer med et strengt ansiktsuttrykk. Jeg forklarte på stakkato-tysk hva vi ville - og tenkte i mitt stille sinn at «dette går rett i bøtta».

Les også: Jeg hadde ingen som vasket gulvet eller pyntet tre

Slapp inn

Men under over alle undere: Da sjefsvakta hadde telefonert litt rundt og gjentatt «jawohl Herr Doktor» flere ganger, så kom mannen ut av bua og åpnet bommen. De to journalistene fra Skandinavia ble ventet i hovedbygningen.

En vennlig lege tok imot oss, bekreftet at hun hadde de tre småungene hos seg - og at de hadde vært der i over tre måneder. Rundt omkring i spisesalen formelig vrimlet det av småfolk, og støynivået var betraktelig. Overlegen kunne bekrefte at de var mange ganger overbooket. Men hva kunne hun gjøre?

Les flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad

På dette tidspunktet var mine øyne allerede i ferd med å trille ut.

Og det var FØR vi var blitt introdusert for Steffen på ti måneder, storesøster Janin (2) og storebror Daniel (3). De var nærmest veteraner på hjemmet, fordi moren deres hadde flyktet allerede i begynnelsen av september. Hun hadde gjort som mange landsmenn den høsten - nemlig dratt på «ferie» til Ungarn og siden reist videre over den ubevoktede grensen til Østerrike.

Adopsjon

Trebarnsmammaen etterlot en seddel, der hun skrev at det aldri ble aktuelt for henne å komme tilbake - og at det var greit hvis barna hennes ble adoptert bort.

Tre andre søsken var så uthungret at de først måtte tilbringe noen døgn på sykehus, etter at naboer hadde hørt bankelyder fra leiligheten.

Også deres mamma hadde reist sin vei uten å si fra til noen om at barna befant seg alene i den tomroms leiligheten i Prenzlauer Berg.

Les også: Folk må bare lære seg at transkvinner er kvinner og transmenn menn

Nytt liv

«Hva slags mennesker kan få seg selv til å gjøre noe slikt? De forlater et land som de ikke selv holder ut å bo i - men etterlater sine egne barn i nettopp dette landet», freste en kvinnelig lege.

På dette tidspunktet var det ikke ennå besluttet at de to tyske statene skulle slås sammen igjen. Men stadig flere røster i Øst-Berlin krevde at de flyktede foreldrene måtte oppspores i Vest-Tyskland og stilles til ansvar.

Moren til de tre smårollingene som vi møtte ble oppsporet i München, der hun hadde flyttet sammen med sin frisør-kjæreste og fått fast arbeid på et sykehus. For sikkerhets skyld på barneavdelingen.

Da hun ble konfrontert av en Stern-reporter, svarte kvinnen at Muren sikkert snart ville komme på plass igjen - og at hun aldri i verden ville vende tilbake til sitt gamle liv.

Ungene hennes fikk noen andre ta seg av - selv hadde hun ikke plass til dem i sitt nye liv.

Det skal ha vært snakk om over 100 barn som ble etterlatt i Øst-Berlin, mens tallet for hele DDRs vedkommende veksler mellom 300 og 500.

Les også: Det stumme sjokket

Statuene

Et års tid etterpå så jeg et innslag på nyhetene om et foreldrepar i Stuttgart - som var himmelfallende overrasket over å stå tiltalt for å ha etterlatt noen i hjelpeløs tilstand.

Begge hadde fått seg gode og godt betalte jobber på en bilfabrikk. Dette var jo nettopp drømmen om vestlig frihet, argumenterte de - men fant liten forståelse hos sine vesttyske dommere. Saken endte med at begge fikk et par års betinget fengsel.

Nylig svingte vi ut til Treptow-Köpenick for - så å si - gå på gjengrodde stier.

Anlegget var betydelig større enn jeg kunne huske, men hovedbygningen med de to statuene var den samme. De fem store husene med sovesaler til flere hundre barn er i våre dager gjort om til leiligheter. Over mange av inngangsdørene er de idealiserte bildene bevart av frisk og sunn ungdom som driver med sport - eller marsjerer med den røde fanen høyt hevet.

Les også: Rosenborg framstår som en gjeng amatører

Utklippsboka

En eldre herre bekrefter at dette i sin tid var Kinderheim Makarenko - og føyer til noen ironiske bemerkninger om at her ble det i årenes løp oppdratt tusenvis av trofaste borgere til den kommunistiske staten.

Men han hadde heller ingen større respekt til over for «herskapene» som stakk vestover og lot barna sine få bli igjen her, skjønte jeg.

Utklippsboka fra den gangen viser at reportasjen fikk stor plass i både det danske «Dagbladet B.T.» og det svenske «Aftonbladet».

Les mer fra Norsk debatt her

Jeg husker også da vi den dagen for nøyaktig 32 år siden satt i bilen på vei tilbake til hotellet i Vest-Berlin.

Fotograf Eilertsen var blitt pappa et par måneder i forveien, og han brukte hjemturen til tidenes utblåsning. Hver gang jeg trodde han hadde fått ut all sin frustrasjon og sitt raseri, begynte det forfra. Og jeg kunne godt følge ham.

Så den kvelden ble det gått på kneipe, for å si det slik.

Jeg har ofte tenkt på hva det ble av de tre smårollingene. Av og til står det frem et slikt barn og forteller om en traurig oppvekst på institusjon eller i pleiehjem.

Men jeg har fortsatt ikke sett historien om Steffen, Janin og Daniel.