Gå til sidens hovedinnhold

De får mer penger enn de klarer å brenne av. Og får kjeft for å bruke for lite

Om staten skal gi «alle» en bachelorgrad for å dokumentere at de er smarte, blir diplomet verdiløst.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Tenk om faren din prakket på deg mer penger enn du kunne brenne av, og kjeftet på deg om du hadde noe igjen på kontoen mot slutten av året.

Nå skjønner du hvordan norske universiteter og høgskoler har hatt det de siste årene.

I 2018 sendte kunnskapsdepartementet krasse brev til universiteter og høgskoler med kritikk av pengebruken. Skolene hadde brukt for lite penger, og minister Iselin Nybø krevde skriftlig tilbakemelding på hvilke tiltak de skulle innføre for å få ned beholdningen av ubrukte midler.

Denne absurde situasjonen kan være noe av forklaringen til de sterke reaksjonene mot at Ola Borten Moe fra Senterpartiet ble utnevnt som ny minister for forskning- og høyere utdanning. For etter å ha blitt presset til å bruke mer penger, både av tidligere forskning- og utdanningsminister Iselin Nybø, og delvis hennes etterfølger Henrik Asheim, får universitetene og høgskolene nå en minister som tidligere har sagt ting som:

«Det er (for) mye penger i staten. Med fri flyt av oljepenger er det lett å slippe å prioritere»

«Det er mange horrible eksempler på offentlig ressursbruk»


...og at enkelte nyhetssaker «dokumenterer en mangel på respekt for bruk av skattepenger i forvaltningen vi ikke tåler mye av».

Rektorene frykter å tape penger

Folk i forskningsmiljøer hadde tydeligvis fått med seg holdningen til Borten Moe, for de første reaksjonene var blant annet at universitetsrektorer nå frykter tap av penger.

Førsteamanuensis Arve Hjelseth ved NTNU mente Ola Borten Moe hadde «markert seg som en klassisk anti-intellektuell».

Men hvor intellektuelt er det som politiker å jatte ukritisk med de som krever mer penger, alltid gi etter for krav? Aldri ta av støttehjulene, aldri rydde, aldri prioritere? Vi hører aldri noen som klager hver gang byråkratene får en slik minister.

Å være politiker bør handle om å få mest mulig ut av begrensede ressurser, og da er det klart at Ola Borten Moe bør få bruke intellektet sitt på å være kritisk til pengebruken, også innenfor forskning og høyere utdanning.

En trenger uansett ikke være særlig intellektuell for å se at det er mulig å bremse overføringene til skoler, hvor pengebingen holder på å sprekke, selv når rektorene øser ut penger så godt de kan.

Å sløse er ikke å vise styrke

Tidligere miljøvernminister Erik Solheim skal ha sagt at ministre blir sett på som svake om de ikke kjemper for å få enda mer penger til sin post.

Det burde være motsatt: Det å ikke klare å gjøre jobben sin uten enda mer penger er svakt. Det er et rop om hjelp.

Å være i stand til å hjelpe andre ved å ikke ha brent av alle sine egne ressurser, viser styrke. Det beste Ola Borten Moe kunne gjøre er å ikke lenger presse høgskolene og universitetene til å brenne av penger de strengt tatt ikke trenger, og la et par milliarder gå til bedre formål. For eksempel tilbake til skattebetalerne, eller oljefondet som pengene er hentet fra.

Her kan du lese flere innlegg av Are Søberg

Utdanning handler mest om signalisering

Det er også god grunn til å tro at høyere utdanning er ekstremt overfinansiert. Bryan Caplan, som er økonomiprofessor ved George Mason University, forteller i boka The Case Against Education om hvordan høyere utdanning oversettes til høyere inntekt.

Sammenhengen er klart positiv, men den kommer hovedsakelig av at en doktorgrad signaliserer at du allerede er smart. Caplan mener 80 prosent av verdien av en utdanning kommer herfra. Hva du faktisk har lært i utdanningen, har langt mindre å si - rundt 20 prosent.

Det er forståelig at du som individ vil være interessert i å betale for å signalisere at du er smartere enn andre. Men bør det være en statlig oppgave?

Om staten skal gi «alle» en bachelorgrad for å dokumentere at de er smarte, blir diplomet verdiløst. Da må de smarte ta mastergrad, og når alle har mastergraden, må de smarte ta doktorgrad. En doktorgrad koster i snitt tre til fem millioner skattekroner, og det blir dyrt om effekten hovedsakelig dreier seg om å putte folk lengre fram i køen i et nullsumspill.

At vi utdanner ti ganger så mange utenlandske PhD-studenter i forhold til antallet norske PhD-studenter i utlandet, er også interessant med tanke på Caplan sin ideer.

Flere milliardskip

I 2017 var det Universitetet i Tromsø (UiT) som slet mest med å få tømt kontoen sin for skattepenger, de satt da på 532 millioner kroner i ubrukte midler. Siden da har kunnskapsdepartementet økt overføringen til posten «høyere utdanning og forskning» kraftig, fra 44 til 54 milliarder på statsbudsjettet.

Til tross for de økte bevilgningene er UiT i mellomtiden blitt så effektive til å bruke penger at de nå står i fare for å ende med et overforbruk på 100 millioner kroner i 2021.

Det var blant annet ikke godt nok å ha tilgang til to forskningsskip (FF Kronprins Haakon som kostet 1,4 milliarder kroner i sin tid, og den mindre FF Helmer Hanssen) nå planlegger UiT et tredje forskningsskip som skal koste nesten én milliard skattekroner (før budsjettsprekk). Dette skal bli et «isgående campus» for opptil 30 studenter.

Interessant pris per studieplass!

Les mer fra Norsk debatt her

Det er ikke intellektuelt som politiker å kaste ubegrensede mengder skattepenger etter rektorer som bruker intellektet sitt til å finne mest mulig kreative måter å brenne av de samme pengene på.

Kommentarer til denne saken