Gå til sidens hovedinnhold

De glemte smårollingene

Nærområdet mitt eksploderte da et par hundre småunger – etter 85 dager – fikk komme tilbake i barnehagene. Nå viser tallene hvor dype spor pandemien setter, også blant de minste av oss.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har to større barnehager og en ungdomsklubb i nærmeste nabolag – og gleder meg stort sett daglig over høyt støynivå og absurde samtaler rett utenfor kontorvinduet.

Fra i dag har den store roen – igjen – senket seg over kvartalet. Delstaten har sendt barn og ansatte på tvungen to ukers «ferie», etter at institusjonene hadde vært to uker i drift siden forrige lockdown.

Det går meg noen ganger på nervene, når mødre og/eller fedre bruker 20 tårefylte minutter på morgenens avskjed med en åpenbart bortskjemt arving.

Slike scener var det imidlertid ikke snakk om denne gangen, da ungene fikk vende tilbake etter sin siste, lange tvangspause. De dyttet unna sine foresatte og løp inn for å feire gjensynet med jevnaldrende, mens de skrek om kapp og oppførte seg som kalver den første dagen på vårbeite.

En slik livsglede skal du lete lenge etter. Men jeg hadde vel også hoppet og danset etter å ha blitt sluppet løs etter to-tre måneders innesperring jeg også.

Les også: Bent Høies tyske kollega holder på å bli landets mest upopulære politiker

Allah eller iskrem?

De håpefulle kan noen ganger få en eldre herre til å hoppe i stolen og spisse ørene, når det bærer løs med de virkelig tunge samtalene der ute.

«Tante, tante, finns det en gud?»

Det ble bom stille i to sekunder, mens barnepasseren tenkte så høyt at det knaket og alle de andre barna snudde seg for å sjekke hva som var på gang.

«Nei», svarte den arme kvinnen veldig lavt.

«Jo, det gjør det – og han heter Allah», ropte en fire-fem-åring.

«Ja, Mohammed, du har rett i det, men….». Lenger nådde hun ikke, før en kollega oppfattet knipa og grep resolutt inn: «Har noen barn her lyst på is?»

Og siden alle barn gjerne ville ha is, var opplegget til en teologisk debatt lagt effektivt død.

(En ekte pedagog hadde sikkert løst problemet på en annen måte, men slike folk er det stor mangel på i dette landet – så det er gjerne arbeidsløse kassadamer som må til pers. Jeg fikk i hvert fall et par minutters herlig underholdning.)

Skadene

Professor Ulrike Ravens-Sieberer på politklinikken for barne- og ungdomspsykiatri på universitetsklinikken i Hamburg-bydelen Eppendorf, slår i en fersk undersøkelse fast at hvert tredje barn nå – etter ett år – viser tydelige tegn på psykiske belastninger, der prosentandelen tidligere lå rundt 20.

Hele 85 prosent av de undersøkte ungene syns at koronakrisa tar på – mens det tilsvarende tallet for et halvt år siden lå på 70 prosent.

Og SÅ kommer det dramatiske: Der tre av ti barn tidligere hadde det forskerne karakteriserer som «redusert livskvalitet», gjelder dette nå for sju av ti.

Korona-isolasjon går verst ut over de som bor trangt og har foreldre som lett tyr til vold eller har psykiske vanskeligheter. Mange barn blir også – i praksis - stengt ute fra undervisning og hjemmeskole, fordi hjemmet verken byr på plass eller mulighet til å bruke internett.

Her kan du lese flere innlegg av Asbjørn Svarstad

Glemte smårollinger

I mediene kan vi daglig følge kneipenes dødskamp og restaurantenes undergang – og det som skjer på den fronten er fælt for både drivere og ansatte.

Halvparten av berlinerne er enslige og mange av dem mistet bokstavelig talt kontakt med andre mennesker etter at kneipene, som sosialt midtpunkt, forsvant.

Men de innesperrede barna som ikke får gå på barnehagen eller skolen, får langt mindre oppmerksomhet i mediene enn voksne som savner alkoholservering i sine vante bar-omgivelser.

Brutal karantene

En gammel venn fikk tårer i øynene, da han fortalte meg om sitt eldste barnebarn som for et halvt år siden begynte i første klasse – men som ennå ikke har vært fysisk på skolen en eneste gang og som aldri har truffet sine klassekamerater og lærere. Sjuåringen har selvsagt ikke lært å lese, noe han normalt skulle ha fikset for lenge siden.

Nabogutten var heller ikke særlig fornøyd med sin egen tiårsdag, da han i henhold til reglene kunne invitere TO klassekamerater i selskap. Det betydde at flere av de nærmeste lekekameratene ikke kunne inviteres – med mange tårer og mye skuffelser for både jubilanten og de som de som ikke fikk være med på kakespising og annen morskap.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Min tyrkiske venninne på fire hadde ikke hatt kontakt med tyske barn på flere måneder, fordi barnehagen hennes var stengt. Hjemme snakker hun utelukkende tyrkisk med mamma og pappa. Nå ser hun bare på meg med store øyne når vi møtes. Tidligere gikk samtalen uten problemer – men det var før hun helt hadde glemt de tyske ordene.

Hvilke skadevirkninger som oppstår etter over ett år uten fremmøte og personlig kontakt med lærere, støtteapparat – og ikke minst jevnaldrende - vil først bli synlige når barna en eller annen gang kommer tilbake til vanlig gjenge.

Det kommer til å bli fælt.

Reklame

Mobilselskap kutter prisene - sjekk hvor mye du sparer