Homofile ofre for nazistenes forfølgelse blir – for første gang – hedret i Forbundsdagen.

Minst 50.000 tyske menn ble i nazitiden fra 1933 til 1945 utsatt for juridisk forfølgelse fra regimet – og kanskje så mange som 15.000 av dem havnet i konsentrasjonsleir. Mellom 5000 og 6000 av disse ble myrdet av SS-vakter.

Men for de tyske homofile var ikke marerittet overstått med nazismens undergang. For dem skulle forfølgelsene fortsette i flere tiår.

Utsatt for ekstrem vold

Den beryktede paragraf 175 i Straffeloven handlet om forbud mot seksuell omgang mellom menn. Den var ganske striks allerede før Hitler kom til makten, men nazistene skjerpet den ytterligere.

Det ble forbundet med opp til ti års «tukthus» for folk som hadde vært «den aktive» parten i et forhold mellom to menn. Gjentakelse førte selvsagt til hardere straffer – altså flere år bak lås og lås. Etter hvert ble de homofile – utstyrt med rosa trekant på fangedrakten – overført fra fengsler til konsentrasjonsleirer.

Der befant de seg langt nede på rangstigen og ble daglig utsatt for ekstrem vold fra sadistiske vakter – men også medfanger.

Mange ble i Nazi-Tyskland tvangsinnlagt på psykiatriske institusjoner, hvor de ble sterilisert, kastrert – eller rett og slett «avlivet».

I konsentrasjonsleiren Buchenwald døde flere av de homofile fangene som ble tvunget til å delta i en gal, dansk leges eksperimenter – som gikk ut på å gjøre homofile til heterofile ved hjelp av hormonsprøyter.

De mest groteske tilfellene

Under den høytidelige minnestunden under Den internasjonale holocaustdagen i Forbundsdagen den 27. januar – på årsdagen for frigjøringen av Auschwitz – ble historiene om en homofil og en lesbisk konsentrasjonsleirfange lest høyt av skuespillere.

Parlamentets president besøkte etterpå et par minnesmerker for homofile naziofre. I seg selv ikke så oppsiktsvekkende, hadde det ikke vært for at dette faktisk var første gang at homofile og de lesbiskes skjebner under naziårene ble minnet fra nasjonens viktigste talerstol – med godt som samtlige folkevalgte til stede i salen.

Jeg måtte tenke på en 80-årsdag som jeg for et par år siden ble invitert til. Den foregikk på fin restaurant i en vesttysk storby. Og siden jubilanten har råd til slikt, hadde han invitert stort sett det som kunne krype og gå av homofile menn i en stor omkrets. Det formelig – helt som ventet – vrimlet med herrer i alle aldre – men mer enn halvparten hadde for lengst fylt 70.

Les også: Wagner er Putins Waffen-SS

Det som umiddelbart overrasket meg, var at samtlige kom iført jakkesett, slips og nypussede sko. Ikke noe der med skruller av det høylytte slaget som jeg kjenner så godt fra Zwiebelfisch og andre skjenkesteder rundt Savignyplatz i Berlin.

Ikke en eneste en med høye hæler og skjev parykk.

Forklaringen gikk først noen minutter senere opp for meg, da jeg ble klar over at brorparten av gjestene var så gamle at de hadde opplevde den fryktede paragraf 175 i praksis.

Flere av dem hadde tilbrakt år i fengsel, fått smadret yrkeskarrieren og ødelagt fremtidsmulighetene. For den nye og demokratiske staten i Vest-Tyskland hadde nemlig overtatt bestemmelsen i sin nazistiske form – og i en årrekke sørget for at den fortsatt ble hyppig brukt.

Les også: Jeg håper at filmen om Narvik kan rette opp noe av dette bildet

I de mest groteske tilfellene, opplevde homofiler som hadde overlevd et opphold i konsentrasjonsleir at myndighetene fortsatte å forfølge dem – med de samme politifolkene som i nazitiden hadde vært tjenestemenn i Gestapo.

Dette skulle vare fram til 1969, da paragrafen ble kraftig justert – selv om homofil praksis i prinsippet var forbudt helt fram til 1994. (Fra 1950 til 1969 ble det gjennomført 100.000 etterforskninger og avsagt 50.000 dommer for brudd på Paragraf 175.)

Krangel

Så ikke noe å si på at karene på denne festen hadde vendt seg til å gå kledd på nøyaktig samme måte som alle andre småborgere. Vanen med å i hvert fall ikke la seg avsløre av påkledningen, hadde de åpenbart aldri greid å legge vekk igjen.

Les også: Offiserer i glemt fangenskap

Det var i mange år ikke stuerent å snakke om det vesttyske samfunnets omgang med sine skeive medborgere – det eksisterte nærmest en konsensus på at homofili handler om perversiteter som følge av psykiske lidelser. Altså var samfunnets måte å behandle homofiler på ikke så mye å bry seg om for folk flest – hva enten det handlet om nazi-forfølgelser eller fengsling og domfellelse i demokratiets navn.

Lesbisk praksis var ikke forbudt i Hitlers «Det tredje rike», men en mistanke om slik legning kunne være nok til å bli stemplet av Gestapo som «asosial» og sendt i konsentrasjonsleir.

Historikerne har også dokumentert at selv om andre årsaker ble brukt som formel begrunnelse for arrestasjon, ble det innad i konsentrasjonsleirene registrert – HVIS det dreide seg om en lesbisk kvinne.

Historikere, aktivister og veteraner har i mange år debattert om hvorvidt det i kvinneleiren Ravensbrück – der om lag 100 norske kvinner var innesperret – befant seg mange lesbiske.

Franske veteraner reagerte voldsomt da det for noen få år siden skulle innrettes et spesielt minnesmerke i Ravensbrück for denne offergruppen. Den ene av dem nærmest freste at de ikke hadde drevet med «slikt» under krigen – og at det «i verste fall» måtte være snakk om enkelttilfeller. Krangel mellom ulike interesseorganisasjoner har også gjort at det tok mange år før minnesmerkene kom opp.

Lange knivers natt

Og fortsatt skrubber det. Et symbol som etter planen skulle ha vært avduket den 1. mai i fjor er fortsatt ikke kommet opp i Ravensbrück. Jeg er usikker på om den siste forsinkelsen skyldes taktisk uthaling fra motstandere av prosjektet – eller om det faktisk stemmer at produksjonsprosessen ble mer komplisert enn på forhånd antatt.

Siden sjefen for Hitlers brunskjorter – Ernst Röhm – og flere andre i ledelsen for SA var åpenlyst homofile, ble slik praksis tolerert av regimet fram til «De lange knivers natt» den 30. juni 1934, da alle sammen ble pågrepet og myrdet.

Les også: Nå identifiseres de som drepte nazi-angivere

Heinrich Himmler gjennomførte henrettelse som strengeste straff for homofil virksomhet. Det kjennes flere tilfeller hvor SS-offiserer fikk valget mellom selvmord og krigsrett:

«Vi har fremdeles homoseksualitet i SS. Åtte til ti tilfeller i året. Disse folkene blir degradert og utstøtt og overlatt til en domstol. Etter soning av den fastsatte straffen, blir de brakt til en konsentrasjonsleir og skutt under flukt. På denne måten håper jeg å bli kvitt samtlige av disse menneskene fra SS», lød SS-sjefens kyniske uttalelse i 1937.

Hans alvorligste innvending mot homofil praksis, var at mennene på den måten ikke reproduserte seg – altså at de ikke fikk barn som kunne vokse opp og bli tapre soldater i Hitlers planlagte 1000-årsrike.

Gamle sår

I Norge kjenner historikerne bare 15 dommer fra tyske domstoler, der tyske soldater under krigen hadde hatt et forhold til en norsk mann. Den norske paragraf 213 i Straffeloven var vesentlig mildere enn tyskernes paragraf og det virker ikke som nazimyndighetene prioriterte brudd på forbudet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Allerede i 2002 ble nazidommene mot alle homofile tyskere opphevet, og de dømte symbolsk rehabilitert. Men ikke før i 2017 ble «175-dommene» fra etterkrigsårene strøket.

Få av dem som fortsatt var i live, benyttet anledningen til å søke om økonomisk erstatning fra staten.

De ville vel slippe å få revet opp igjen gamle sår.