Gå til sidens hovedinnhold

De norske gatene - midt i en fransk åker

Gatene i den franske småbyen Villons-les-Buissons heter «Rue de Norvège» og «Rue de Narvik» eller «Rue d´Oslo». Men trafikk-knutepunktet har fått navn etter en norsk pilot som landet der i 1944.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

I disse dager blir det - i sterkt nedtonet utgave - markert over hele Normandie at det er gått 77 år siden D-dagen.

De vestallierte sendte en enorm armada med flere tusen militære og sivile skip, samt 3100 landingsfartøyer, over Den engelske kanal.

Målet var å bite seg fast på det europeiske kontinentet - altså å starte den enorme operasjonen som 10 måneder senere skulle få Europa fritt for det tyske naziåket.

Landingen

I løpet av det første døgnet fra 6. juni ble 156.000 mann satt i land. På strender med kodenavn som «Utah», «Omaha», «Gold», «Juno» og «Sword» ble de mottatt av tyske styrker som skjøt med alt de hadde.

I løpet av de påfølgende timene stupte minst 10.000 mann - folk fra Storbritannia, USA, Australia, Canada - og en lang rekke mindre stater. Men etter en uke befant en million soldater seg på fransk jord - og kunne sette kurs mot Paris og Berlin.

Ti norske marineskip og 43 handelsskip var også satt inn. Nordmenn tjenestegjorde dessuten i ulike andre enheter - samt at to norske jagerskvadroner deltok fra første stund.

Totalt omkom 51 norske i løpet av innmarsjen.

Her kan du lese flere innlegg fra Asbjørn Svarstad

«B-16»

For seks år siden ble det slått skikkelig på stortromma da 70-årsjubileet skulle markeres langs strendene, og alle de små og litt større byene i området - som plutselig utgjorde sentrum for noen av de mest brutale oppgjørene.

Den 13. juni hadde fremrykkende ingeniører greid å gjøre klar en midlertidig flystripe - en såkalt «advanced landing ground» - som fikk betegnelsen «B-16».

Den første som greide å sette ned jagerflyet sitt på dette jordet - midt i et tysk minefelt - utenfor Villons-les-Buissons, var løytnant Johannes Helland. Til da hadde han og de andre nordmennene hatt base på britisk side av Kanalen - et faktum som gjorde at mye tid og drivstoff ble kastet bort på å komme seg til og fra kampområdet.

De norske jagerskvadronene ble liggende på «B-16» i en uke, mens det ble fløyet utallige angrep mot tyske mål.

Få år etter krigen ble det her satt opp en norsk bauta med navnene på de norske pilotene som mistet livet i denne epoken.

«Place Helland»

Løytnant Johannes Helland hadde hell i uhell da hans Spitfire den 4. juli ble truffet at tyske kuler - og piloten ble tvunget til å hoppe ut i fallskjerm over tysk-kontrollert område. Dermed måtte han tilbringe resten av krigen i en tysk fangeleir.

Les også: Han som klemte - på velgerne sine

Etter hvert som Villons-les-Buissons i årenes løp vokste, ble bautaen stående midt i en rundkjøring. Men da hele området ble lagt ut til boligbygging, ble den norske støtta i stedet bygd inn som en del av plassen som oppsto. Og den måtte selvsagt få navnet «Place Helland».

Siden ordfører Gerald Aniel først var i gang, sørget han samtidig for at bystyret ga tre nyanlagte gater navnene «Rue de Oslo», «Rue de Narvik» og «Rue de Norvège».

Kanskje kommer kongen

Alt dette måtte avsløres høytidelig og innvies med pomp og prakt, mente ordfører Gerald Aniel, og sendte et signal til Oslo om at den norske kongen var mer enn hjertelig velkommen til en åpningsfest.

Siden Barack Obama og Vladimir Putin sto på lista over dignitærer som allerede hadde meldt sin ankomst til det planlagte 70-årsjubileet, passet det som hånd i hanske at ikke bare kongen, men også Erna Solberg, daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og stortingspresident Olemic Thommessen tok turen fra Norge.

Majesteten kom for anledningen sjøveien.

I tillegg var også syv norske krigsveteraner blitt invitert.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Syv veteraner

Først kom Gardemusikken marsjerende langs den snorrette gaten midt ute i en grønn åker, deretter Kongen og etter ham stortingspresident, statsminister, forsvarsminister og et haleheng med høyere offiserer. De syv veteranene var allerede på plass.

Etter et par taler og litt militær hornmusikk skulle kongen ta alle de tilreiste i hånden. Han hilste først på de syv, før turen kom til politikerne.

Faens stokk

Jeg sto 50 meter unna og så hvordan pensjonert general Wilhelm Mohr (1917-2016) - med St. Olavs kommandørkors i bånd rundt halsen og hele den blå blazeren tildekket med utmerkelser - få et raserianfall.

Stokken hans var forsvunnet, gneldret 97-åringen til de to som sto nærmest. Kongen befant seg få sekunder unna og skulle øyeblikkelig komme tilbake til veteranene.

«Hvor faen er stokken min», brummet Mohr - denne gangen betydelig høyere.

Det var ikke tid til å få tilkalt noen med lavere grader til å ordne opp. Så før noen visste ordet av det, var en admiral og en general personlig i full sving med å lete etter stokken som hadde forsvunnet inn under en rad med stoler.

De greide å fiske den frem akkurat i tide til at Wilhelm Mohr fikk den i hånden - og smilende kunne saluttere Majesteten.

Les også: Druknes eller døpes?

Gamle kjente

Kong Harald var i storform og lyste opp da han fikk øye på Wilhelm Mohr. De ble kjent under krigen, da prinsen flere ganger besøkte den norske flyverskolen «Little Norway». Naturlig nok møttes de ofte etter krigen, ettersom Mohr gjorde karriere og til slutt ble sjef for Luftforsvaret.

Mohr var verken politiker eller diplomat.

«Vi slåss for kongen og fedrelandet. Ikke for den jævla regjeringen», kunne han finne på å si når det ikke var mikrofoner i nærheten, og han ville forklare hvorfor norske piloter satte livet på spill - hver eneste dag under hele krigen.

Etter en liten seremoni ved det norske minnesmerket, ble krigsveteranene bedt om å foreta den høytidelige åpningen av de norske veiene - og klippe båndene.

Kong Harald åpnet selv «Place Helland».

Ære for enke

Johannes Helland selv døde i mars 2009. Noen måneder før, fikk han et vink om at han «måtte se å holde seg i live til utpå våren», for da skulle han være med til Frankrike og innvie Helland-plassen. Men han nådde det ikke.

I stedet ble Astrid Helland invitert til den store D-Dag-markeringen i 2014.

«Jeg vet ikke hva mannen min ville syns om å få en plass oppkalt etter seg», betrodde Astrid Helland både kongen og oss andre.

Mannen hennes var ikke så opptatt av personlig ære, men understreket alltid at det var den felles innsatsen som gjorde det mulig å vinne krigen, fortalte Astrid Helland - som kom til Frankrike i selskap med sønn, datter og disses totalt syv døtre.

Kongeskipet

I virkeligheten var nok ikke Astrid Helland så lite stolt på ektefellens vegne. Hun levde to år etter den store opplevelsen i Villons-les-Buissons, og ble hele 95 år gammel.

Johannes Hellands fly ble skutt ned, og han måtte tilbringe de siste krigsmånedene i en tysk leir. Etter krigen var han SAS-pilot i 34 år, til han i 1980 ble pensjonist.

Les også: Hvem vil bli Hitlers nabo?

For de tilårskomne marinegutta - hvis det er lov å uttrykke seg slik om noen-og-90-åringer - ble det ytterligere et høydepunkt at ambassaden hadde sørget for 20 bunadskledde norske utvekslingsstudenter som sang «Norges Blomsterdal» og lot seg kysse to ganger på hvert kinn.

Minst to.

Men ettermiddagens mottakelse om bord på Kongeskipet var sikkert toppen av kransekaka for alle syv.

Selfie med Erna

Under neste dags digre markering i Hermanville-sur-Mer for statssjefer og veteraner fra alle deltakerland, kunne de norske politikerne riktig sole seg i glansen fra de syv medbrakte heltene.

Den ene av dem var krigsseileren Helge Victor Andresen, som ble invitert med på bare to ukers varsel.

Det var den ustoppelige Jarle Andhøy som i løpet av foregående vinter hadde bombardert Forsvarsdepartementet med informasjoner om at Andresen faktisk hadde vært på stranda - og derfor hadde fortjent minst like mye heder som de andre seks fra våpengrenene.

Les også: Norsk monument for døde tyskere?

Andhøy på krigsstien

Regjeringens planlagte middag for krigsseilere, som stadig lever, ble i mai avlyst - begrunnet med bekymring for at deltakerne skulle bli smittet.

De inviterte - som nå mottok avlysning for andre gang - er alle vaksinerte - og syns selv at de må ha lov til å avgjøre hva som kan være farlig for dem.

Hvis de hver dag under krigen kunne sette livet på spill for fedrelandet, måtte det vel være mulig å selv få avgjøre om de ville ta sjansen på å møte Erna. Det er nemlig ikke sikkert at disse karene er blant oss neste gang politikerne syns de har tid til dem - eldstemann fyller 106 år i oktober.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt

Fest i august?

Nå forteller Jarle Andhøy at han nylig mottok et «signal» om at regjeringens arrangement skal gå av stabelen i august. Statsministerens kontor henviser til Forsvarsdepartementet. Og derfra har jeg ennå ikke fått noe svar på om det blir stor fest om et par måneder.

Men i et vanskelig valgår - hvor statsministeren allerede er gjenstand for massiv kritikk for sin ikke helt stuerene utnevnelse av forsvarsminister Frank Bakke Jensen til fiskeridirektør - skal du se at de begge får lyst på noen glade bilder med seg selv på fest for krigsseilere.

Og slike oppslag får jo alltid et ekstra løft, hvis også kongen og dronningen skulle dukke opp.

PS: Nå fikk jeg akkurat inn følgende melding fra Forsvarsdepartementet.

Hei

Regjeringen inviterer nå veteraner og tidsvitner til en lunsj den 19. august for å markere frigjøringen i 1945.

Regjeringen planla å invitere veteraner og tidsvitner til en stor markering 8. mai i 2020 i Oslo rådhus, men som følge av pandemien måtte dette arrangementet avlyses.

Det inviteres om lag 250 personer til denne lunsjen. Deltagerne omfatter veteraner og tidsvitner med en ledsager.

Statsminister Erna Solberg er vert for lunsjen.