Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
«Vi skal ta de rike!» - som har blitt et nytt slagord - er polarisering på sitt beste. Det å påføre andre skatt og skam er en nærmest en folkesport i den ny-pietistiske leiren av norsk politisk venstreside.
Dette kommer til å bli valgets store refreng: «Forskjellene bare øker og øker. De rike skal få betale.»
«Halvrike» i Arbeiderpartiet
Vi kommer til å høre dette «titusen ganger» før valget er omme, og når de rødgrønne endelig har makten - så skal de rike «jaggu få betale».
En hypotese kan være at forskjellene ofte vil variere mye med aksjemarkedet, mens de fattige ikke vil merke noen stor forskjell med ny regjering. Det vil stort sett bli det samme viser vel all erfaring. De rødgrønne snakker varmt om de fattige, kanskje mest for å vinne valget!
Er det dette en kaller dobbeltmoral?
Les også: Avslører EUs fjerde jernbanepakke Frps sanne udemokratiske natur?
Jeg kjenner overraskende mange «halvrike» som stemmer Arbeiderpartiet mot alle odds. De ønsker å være godhjertet, og de ønsker å ta samfunnsansvar, hva nå enn dette må bety.
De sier ofte – «jeg betaler mer enn gjerne min skatt.» Og det er jo flott.
Kan lykke kjøpes?
Hvordan er det egentlig å være rik? Vi hører mange triste historier om at de rike både er desillusjonerte og ulykkelige. De forsøker å døyve sin eksistensielle smerte med å kjøpe en ny fin bil, men det hjelper bare så lite å kjøpe enda flere biler.
De inviterer gjerne venner til flotte middagsselskaper, de kjøper dyrt sportsutstyr og de reiser gjerne til fjerne himmelstrøk når de kan - men det blir aldri helt vellykket. De er matleie og de sylter ned pengene i eiendom og aksjer, og føler ingen glede - annet enn å se at formuen vokser.
Det er bare så synd at lykke ikke kan kjøpes.
Ikke noe annet valg enn å hjelpe
Den tidligere borgermesteren i New York City, og mangemilliardæren Michael Bloomberg, har gitt sine barn en beskjeden arv. Pengene bruker han heller på sosiale velferdstiltak. Som borgermester tok han ut en dollar i lønn og finansierte den ene skolen etter den andre. De fattige taxisjåførene i NYC snakker veldig pent om ham. De rike har vel ikke noe annet valg en å gi bort formuene sine.
Det er jo dette Cornelis Vreeswijk synger om - at du ikke kan ta med deg noe der du går. Vår berømte Olav Thon lever et beskjedent liv og vil gi bort sin formue til gode formål. Røkke leter også etter gode saker å kunne bruke pengene sine på.
Ikke bry dere om de rike! De er ulykkelige uansett. Det viktigste er å hjelpe de som har lite.
Staten er rik nok som den er og trenger ikke flere skattekroner - men om de rødgrønne på død og liv vil, så la de nå bare sette opp skatten på alle høye inntekter. Det er bare å kjøre på!
Men å beskatte formue og eiendom, er nesten like lite sympatisk som å konfiskere penger, og det gagner ingen.
Det som virkelig gagner, er å gi rause bidrag til de som lite har: Sikre gratis utdanning, gode stønadsordninger, helsevesen og tannhelse, studielån, og gjerne billige utleieboliger. Frivillighetsarbeid er også vakkert.
«Vi skal ta de rike!» sier venstresiden. Dobbeltmoralen lenge leve!