(iFinnmark): Det var noen dager i starten av mars da vi faktisk følte at det samiske folket både ble lyttet til og respektert.

Ungdommene våre, med NSR Nuorat i spissen, satte menneskerettighetsbruddet mot Fosen-samene på dagsorden og vi opplevde mye sympati og støtte.

Men like forutsigbart som et klokkeslag kommer det alltid et tilbakeslag mot det samiske når roen senker seg.

Denne gangen har det virkelig vært som å åpne pandoras eske. I skrivende stund strømmes det ut angrep mot samer og reindrift fra alle hold i samfunnsdebatten og i sosiale medier.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Fordi vi ikke aksepterer at staten fortsetter et pågående menneskerettighetsbrudd blir vi nå holdt kollektivt ansvarlige for alt fra dyrere strøm og fraflytting til at Norge ikke når klimamålene sine.

Vi leser i landets største aviser beskyldninger om at samer er grådige, bremseklosser og at vi ikke egentlig er urfolk.

Akkurat nå fremstår det som enkelt og beleilig å gi samene ansvaret for alt som går alt. Skal det ikke være noen grenser? Jeg går bare og venter på at vi får skylda for kronekursen, inflasjonen og rentenivået også.

Dessverre går alt dette direkte ut over samiske barn og unge, som får høre akkurat det samme av andre barn som det voksne sier til hverandre.

De må stå til ansvar i skolegården for alt det samene nå får skylda for. Det bikker fort over til samehets og mobbing.

Vi voksne er jo tross alt vant til at vi som samer må tåle å høre hva som helst av beskyldninger, konspirasjonsteorier eller direkte hets. Det er bare en del av livet som same. Men det er ufattelig hjerteskjærende at de samiske barna må tåle så mye mer enn andre barn.

Les også: Barn står i en kø som vokser og vokser

Det veldokumenterte samfunnsproblemet som denne rasismen mot samene utgjør enda i 2023 viser godt hvorfor det er så stort behov for sannhets- og forsoningskommisjonen som i juni legger fram sin rapport.

Vi trenger et felles kunnskapsgrunnlag om hva som har skjedd og hva som enda skjer i relasjonen mellom samene og storsamfunnet.

Sannheten må fram og majoriteten i Norge må forstå samenes erfaring om vi skal ha noen sjanse for å forsone oss og komme videre. Derfor har hundrevis av samer åpnet opp om sine traumer og fortalt sine historier til kommisjonen.

Landbruksminister Sandra Borch uttalte nylig at hun var redd for at det blir for mye sannhet når kommisjonsrapporten kommer. Jeg måtte gni meg i øynene da jeg så det.

Bare måneder før rapporten kommer uttaler altså et regjeringsmedlem i Norge at hun er redd det blir for mye sannhet om fornorskningen.

Er dette virkelig regjeringspartiet SP sin holdning til en granskningsrapport om det som er et av de mørkeste kapitlene i Norges historie? At det er bedre å dekke over sannheten om det som har skjedd, i fare for at det kan skape konflikter om arealbruk i samiske områder?

Les også: Vår koronahåndtering framstår mer og mer som et overgrep mot en generasjon unge nordmenn

Det er den eneste måten jeg kan tolke Borch sin respektløse kommentar om at kommisjonen heller burde hatt navnet fremtids- og utviklingskommisjonen.

I stedet for å utvide tillitskrisen mellom den norske staten og det samiske folket, slik Borch med sine uttalelser gjør, burde Regjeringa bruke tida fram mot sannhets- og forsoningskommisjonens rapport offentliggjøres på tillitsbygging.

De kan begynne med å sette i verk tiltak mot hets og mobbing av samiske barn i skolen. Eller hva med å starte arbeidet med en nasjonal handlingsplan mot samehets, noe både Sametinget, Ytringsfrihetskommisjonen og Nasjonal institusjon for Menneskerettigheter har foreslått?

Det minste vi kan forvente av regjeringsmedlemmer og andre sentrale politikere er at de er seg bevisste sitt ytringsansvar.

Når politikere hinter til at reindrifta og Sametinget er ansvarlige for store samfunnsutfordringer i Norge, tar det ikke lang tid før samiske barn blir stilt til ansvar for det i skolegården. Det bør alle jobbe for å unngå.